Store norske leksikon
I, i, niende bokstav i det latinske og greske (I) alfabetet, overtatt fra fønikisk skrift. På semittisk heter bokstaven jod. Grekerne gjenga navnet med iota og brukte den for vokalen i, mens den på semittisk er j, halvvokal (konsonantisk i). På latin betegnet i både i- og j-lyd. I de siste årtier f.Kr. og senere betegnet man undertiden en lang i-lyd eller ij-lyd ved å gjøre bokstavens strek ekstra lang. Fra 1100-tallet av ble det vanlig å sette en tynn strek over bokstaven; fra 1300-tallet satte man isteden en prikk over den for å skille den ut. I runealfabetet er i 3. rune i 2. ætt.
I - bokstav
I med aksent
Bokstaven i forekommer med aksent i en rekke språk.
På færøysk er í en diftong, [ʊi].
På fransk kan i ha cirkumfleks: î, som viser at en historisk s har falt ut av skriftbildet, og trema som viser at i skal uttales adskilt fra foregående vokal, og ikke som én lyd, f.eks. haïr.
Italiensk bruker ì for å vise at i i utlyd har trykk.
Katalansk skriver í for å markere trykk på i-en.
Latvisk viser at i-en er lang med strek over: ī.
I litauisk uttales į som lang i.
Sammensetninger
Tysk, nederlandsk og maltesisk skriver ie for lang i.
Den nederlandske sammensetningen ij uttales oftest [ɛi].
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.