Å er den 29. og siste bokstav i det norske alfabetet. Den ble tidligere skrevet aa.

Å gjengir en åpen, bakre, rundet vokal; den samme vokalen skrives også ofte o. På engelsk skriver man o eller aw for en tilsvarende vokal, på fransk o, au, eau, i andre språk oftest o.

Bokstaven er opprinnelig en tysk oppfinnelse, og kom til Sverige gjennom boktrykkerkunsten, der den ble brukt blant annet i Olaus Petris katekisme og i Nya testamentet 1526. Den ble ønskelig da den lange a, som på norrønt ofte skrives á eller aa, gikk over til en å-lyd.

Grafisk sett er ringen i Å-en en liten a skrevet over en «normal» A.

Rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869 foreslo å innføre å i alle de skandinaviske språkene, og enkelte forfattere, som Ibsen og Bjørnson, fulgte oppfordringen. I Norge ble aa offisielt brukt til 1917, i Danmark til 1948.

  • Arne Torp: Skandinaviske “særbokstaver”. Språknytt 1/2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.