C – bokstav

C, c, tredje bokstav i det latinske alfabetet.

Bokstavformen er dannet av den tredje bokstaven i det greske alfabetet Γ, som i sin tur stammer fra den tilsvarende fønikiske bokstaven. Den heter på hebraisk gimel, av grekerne kalt gamma. På fønikisk og gresk var lydverdien g. Etruskisk hadde ikke denne lyden og brukte bokstaven for lyden k. Da romerne overtok det etruskiske alfabetet, brukte de c både for g- og k-lyden. Rester av denne bruken finnes i latin, når navnet Gaius forkortes C. og Gnaeus Cn. i skrift. For å skjelne mellom lydene g og k dannet romerne bokstaven G på 200-tallet f.Kr. Gjennom hele oldtiden uttalte romerne c som k foran alle vokallyder. Det forklarer at Caesar ble lånt i germanske språk med k-lyd: Kaiser, keiser, jf. latinsk cellarium, kjeller, cista, kiste o.l. Bokstavens navn var hos etruskerne og romerne ce, uttalt ke. Først fra tidlig middelalder ble den uttalt se.

c foran e og i uttales som tʃ på italiensk, som ustemt s på fransk, som en lespende s-lyd på spansk omtrent tilsvarende engelsk th, men som s i amerikansk spansk og på portugisisk og som tʃ på rumensk. Skal man uttale c som s på fransk og portugisisk foran andre vokaler, skriver man ç. Se cédille. Uttalen som k foran e og i uttrykkes på italiensk og rumensk ved ch, på spansk og portugisisk ved qu. I de nordiske språkene forekommer c bare i fremmedord og uttales foran e, i, y, æ og ø som s, ellers som k. De samme regler gjelder i engelsk, mens c foran e, i, y på tysk uttales ts. I tsjekkisk, polsk, ungarsk, slovensk, kroatisk, latvisk og albansk rettskrivning har c lydverdien ts, i tyrkisk dʒ.

C med hake, č, brukes i slaviske og baltiske språk og i samisk med lydverdien [tʃ].

Den samme lyden skrives på maltesisk med prikk over c: ċ.

Albansk skriver ç for [tʃ]

Polsk ć uttales [tɕ].

På tysk uttales ch [x] ved bakre vokaler og [ç] ved fremre. På nederlandsk er uttalen x i alle sammenhenger.

Polsk cz uttales [tʂ].

Ord som i leksikonet ikke finnes under č, kan søkes under cz, tsch, tsj.