U, u, 21. bokstav i det latinske alfabetet, egentlig samme bokstav som Y (ypsilon) i det greske alfabetet, der denne opprinnelig hadde lydverdien u. Da grekerne isteden uttalte den y, skrev de ου for å betegne u-lyd. Etruskerne og etter dem romerne overtok bokstaven med formen V. Den avrundede formen U er bare en senere skriftvariant av samme bokstav. Først fra 1500-tallet av ble det vanlig å skjelne mellom u og v i latinsk rettskrivning. I gotisk skrift er n og u lik hverandre, og for å lette lesningen satte man fra 1400-tallet av ofte en liten bue over u-en. – I runealfabetet er bokstaven 2. rune i 1. ætt.

U uttales i norsk, svensk og islandsk lenger fremme og er trangere enn den såkalte «europeiske» u. Mens på færøysk er uttalen som i de fleste europeiske språk.

Nederlandsk uttaler kort u [ʏ] og lang u [y].

Bokstaven u forekommer med aksent i en rekke språk.

På fransk kan u ha gravis: ù

ú uttales som [u] på islandsk. På færøysk uttales ú [ʉu:] når den er lang og [ʏ] når den er kort.

Italiensk bruker ù for å vise at u i siste stavelse har trykk.

Katalansk markerer at u har trykk med aksent: ú.

Både latvisk og litauisk markerer lang u med strek over: ū. Litauisk har i tillegg bokstaven ų for lang u.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.