U, u, 21. bokstav i det latinske alfabetet, egentlig samme bokstav som Y (ypsilon) i det greske alfabetet, der denne opprinnelig hadde lydverdien u. Da grekerne isteden uttalte den y, skrev de ου for å betegne u-lyd. Etruskerne og etter dem romerne overtok bokstaven med formen V. Den avrundede formen U er bare en senere skriftvariant av samme bokstav. Først fra 1500-tallet av ble det vanlig å skjelne mellom u og v i latinsk rettskrivning. I gotisk skrift er n og u lik hverandre, og for å lette lesningen satte man fra 1400-tallet av ofte en liten bue over u-en. – I runealfabetet er bokstaven 2. rune i 1. ætt.

U uttales i norsk, svensk og islandsk lenger fremme og er trangere enn den såkalte «europeiske» u. Mens på færøysk er uttalen som i de fleste europeiske språk.

Nederlandsk uttaler kort u [ʏ] og lang u [y].

Bokstaven u forekommer med aksent i en rekke språk.

På fransk kan u ha gravis: ù

ú uttales som [u] på islandsk. På færøysk uttales ú [ʉu:] når den er lang og [ʏ] når den er kort.

Italiensk bruker ù for å vise at u i siste stavelse har trykk.

Katalansk markerer at u har trykk med aksent: ú.

Både latvisk og litauisk markerer lang u med strek over: ū. Litauisk har i tillegg bokstaven ų for lang u.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.