Biologivåpenkonvensjonen

Biologiske våpen er levende mikroorganismer eller gifter fra slike organismer (toksiner) som blir brukt til å framkalle sykdom eller død på mennesker, dyr eller avlinger. Forbudet mot bruk av biologiske (og kjemiske) våpen ble slått fast i Genève-protokollen av 1925.

Etter forslag fra Storbritannia ble det i 1968 innledet forhandlinger i det som i dag heter Nedrustningskonferansen i Genève om totalforbud mot biologiske våpen. I 1971 presenterte Sovjetunionen og USA identiske, men separate utkast til en avtale. 28. september 1971 ble det i Nedrustningskonferansen enighet om en avtaletekst, som ble vedtatt av FNs generalforsamling 16. desember 1971.

Avtalen er av ubegrenset varighet og forbyr utvikling, produksjon, lagring og anskaffelse av biologiske våpen og toksinvåpen. Lagre med slike våpen skal ødelegges eller overføres til fredelige formål senest ni måneder etter at konvensjonen er trådt i kraft.

I 1971 mente man at det ikke var nødvendig å inkorporere et forbud mot bruk av biologiske våpen, da dette forbudet var tilstrekkelig dekket av Genèveprotokollen av 1925. Det presiseres derfor i artikkel VIII at intet av det som omhandles i konvensjonen skal tolkes dit hen at det på noen måte begrenser eller avviker fra forpliktelsene i Genèveprotokollen.

Klager over brudd på konvensjonen kan rettes til FNs sikkerhetsråd. Alle parter er forpliktet til å samarbeide om undersøkelser som Sikkerhetsrådet iverksetter. Dersom Sikkerhetsrådet beslutter at vedkommende part er blitt utsatt for fare som følge av brudd på konvensjonen, skal traktatpartene i samsvar med FN-pakten yte bistand til enhver part som ber om det.

Konvensjonen skal gjennomføres på en slik måte at man unngår å vanskeliggjøre den økonomiske og teknologiske utvikling i traktatpartene eller internasjonalt samarbeid når det gjelder fredelige biologiske virksomheter.

Fem år etter ikrafttredelse skal det avholdes en oppfølgingskonferanse for å sikre at avtalens bestemmelser blir gjennomført. Ved denne gjennomgåelsen skal man spesielt ta i betraktning enhver ny vitenskapelig og teknologisk utvikling av betydning for konvensjonen.

Norge ledet oppfølgingskonferansen i 1980. Flere vestlige og alliansefrie land prøvde da å få støtte for å endre avtalens tekst med sikte på å erstatte FNs sikkerhetsråd som en klageinstans med et eget organ for Biologivåpenkonvensjonen. Dette gikk stormaktene imot. Det ble imidlertid enighet om at det kan innkalles til ekspertmøter for å drøfte eventuelle klager om brudd på avtalen. Det ble vedtatt av å avholde en ny oppfølgingskonferanse ikke tidligere enn 1985 og ikke senere enn 1990, på anmodning fra et flertall av partene.

På den andre konferansen som ble avholdt i 1986, var Norge vestlig koordinator. Det ble da vedtatt flere tillitskapende tiltak, herunder frivillig årlig data- og informasjonsutveksling via FN-sekretariatet. På oppfølgingskonferansen i 1991 ble det enighet om å oppnevne en ekspertgruppe for å utrede muligheten av et eget kontrollregime for konvensjonen. Fra 1995 til 2001 forhandlet en ad hoc-gruppe av eksperter om en avtaletekst for et slikt regime. Blant annet på grunn av uenighet om stedlig inspeksjon mislyktes disse forhandlingene. Derimot ble det på oppfølgingskonferansen i 2006 vedtatt å etablere en mindre stab i Genève, som blant annet bistår partene i arbeidet med å gjennomføre avtalen. Mandatet for denne staben ble fornyet i 2011, 2016 og 2022.

Siste oppfølgingskonferanse ble avholdt i Genève fra 28. november til 16. desember 2022. Den skulle opprinnelig ha funnet sted i 2021, men måtte utsettes på grunn av koronapandemien. FNs generalsekretær António Guterres uttrykte 17. desember 2022 tilfredshet med at på denne konferansen ble enighet om et sluttdokument, som innebærer at traktatpartene vil søke å styrke konvensjonen. I denne sammenheng nevnte Guterres at økt kontakt mellom traktatpartene vil kunne danne basis for enighet om «tiltak for å redusere risikoen for tilsiktet bruk av biologiske våpen». FNs generalsekretær var også fornøyd med at det var enighet om en «beskjeden» økning av staben i Genève, som ble etablert etter oppfølgingskonferansen i 2006.

Biologivåpenkonvensjonen var den første nedrustningsavtale som inneholder et totalforbud mot en hel kategori av masseødeleggelsesvåpen. Det er ikke rapportert om brudd på konvensjonen, men det er en svakhet at det ikke er mulighet til å overvåke partenes gjennomføring av traktatforpliktelsene gjennom stedlig inspeksjon.

• Kjemivåpenkonvensjonen
• FNs sikkerhetsråd

• Konvensjonens tekst på engelsk
• United Nations Office for Disarmament Affairs: Convention on the Prohibition of the Development, Production and Stockpiling of Bacteriological (Biological) and Toxin Weapons and on Their Destruction
• United Nations Office for Disarmament Affairs: Meetings under the Biological Weapons Convention

• Geissler, Erhard, editor: Biological and Toxin Weapons Today, Stockholm International Peace Research Institute, Oxford University Press 1986, ISBN 0-19-829108-6