Magnox er en eldre og utdatert type grafittmoderert reaktor som ble utviklet i Storbritannia. De første reaktorene av denne typen ble primært bygd for å produsere plutonium til bruk i kjernevåpen. Prosessen genererte store mengder varme som også ga grunnlag for kraftproduksjon, nærmest som et biprodukt. Senere ble driften omgjort til ordinær kommersiell produksjon av elektrisk energi.

Reaktoren bruker karbondioksid under trykk som kjølemiddel. Brenselet består av naturlig uran, innkapslet i en såkalt magnoxlegering, som er en legering bestående av magnesium og et mindre innslag av andre metaller, for eksempel aluminium (derav navnet Magnox). Bruk av dette materialet medfører imidlertid flere ulemper, blant annet temperaturbegrensninger i reaktoren som også begrenser den termiske virkningsgraden (se varmekraftmaskin) i kraftproduksjonen. Dessuten reagerer materialet med vann slik at langtidslagring av brukt kjernebrensel ikke kan skje under vann, som normalt foretrekkes for sørge for nødvendig kjøling av det brukte brenselet.

De første elproduserende kjernereaktorer i verden var Magnox-reaktorer, se Calder Hall. Totalt ble det fram til 1971 bygd 26 reaktorer av denne typen, hvorav 11 i Storbritannia. Alle Magnox-reaktorer er nå satt ut av drift. Den siste reaktoren (i Wylfa kjernekraftverk) ble stengt ned i desember 2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.