Formeringsreaktor, avlsreaktor, breeder-reaktor, kjernereaktor som produserer mer kjernebrensel enn den forbruker. Dette skjer under fisjons-prosessen der fertilt materiale blir omdannet til fissilt materiale gjennom nøytronabsorpsjon og etterfølgende transmutasjon. For eksempel kan thoriumisotopen 232Th eller uranisotopen 238U omdannes til henholdsvis uranisotopen 233U og plutoniumisotopen 239Pu. Formeringsreaktoren kan derfor i prinsippet utnytte nesten all den potensielle kjerneenergien som finnes i uran og thorium og dermed redusere behovet for kjernebrensel med en faktor på rundt 100 sammenliknet med konvensjonelle lettvannsreaktorer som i hovedsak bare kan forbrenne den fissile uranisotopen 235U. Formeringsreaktor har derfor blitt sett på som et attraktivt alternativ, men rikelig tilgang på anriket uran til lave kostnader har dempet interessen for å satse på å utvikle denne teknologien videre.

Formeringsreaktorer kan deles inn i to hovedkategorier:

  • Hurtige formeringsreaktorer, FBR (av engelske Fast Breeder Reactor), som bruker hurtige nøytroner, dvs. nøytroner om ikke er bremset ned av en  moderator. Disse kan produsere plutonium og eventuelt høyere transuraner fra fertilt 238U. Reaktorene er fleksible nok til også å kunne produsere det fissile uranet 233U fra thorium.
  • Termiske formeringsreaktorer som bruker termiske nøytroner, det vil si nøytroner som er bremset ned ved hjelp av en moderator. Disse reaktorene er mindre fleksible, men kan for eksempel produsere det fisssile uranet 233U fra thorium (se thoriumreaktor). Dette gjøres uten å bygge opp tyngre transuraner. Med tanke på faren for spredning av kjernefysisk materiale er dette gunstig da transuranene er mer egnet til utvikling av kjernevåpen.

Bruk av formeringsreaktorer kan i prinsippet bidra til å redusere mengden av de langlivede transuranene i det høyaktive avfallet, særlig plutonium. Dette gjør sluttforvaring enklere. Deler av avfallet brennes opp framfor å lagres. Dagens formeringsreaktorer er imidlertid både kostbare og teknisk utfordrende. Flere demonstrasjonsanlegg er bygd rundt omkring i verden og noen av dem har også vært i kommersiell drift. Av de mest kjente nevnes Phénix og etterfølgeren Superphénix som ble utviklet i Frankrike på 1970-tallet. Begge disse kraftverkene er nå tatt ut av drift grunnet tekniske og sikkerhetsmessige problemer. I dag (2016) er det bare den russiske formeringsreaktoren BN-800 som er i kommersiell drift.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.