julenek

Julenek, kornnek som henges ut til fuglene i julen. Et julenek skulle være stort og av beste sort korn; i en del beretninger heter det at det skulle være det siste man laget om høsten. Opphavet til å sette opp kornnek eller kornband er usikkert. De første skriftlige opplysninger om julenek finnes hos Erik Pontoppidan i Norges Naturlige Historie (1753), men skikken er eldre både i Norge og Sverige.

Prester på 1700-tallet fordømte skikken med julenek som hedensk. Disse reaksjonene har siden ført til spekulasjoner om at neket er en tradisjon som går tilbake til førkristen tid, at det opprinnelig var et vinteroffer. Eldre forskere tolket julenek som et offer til Odin eller fruktbarhetsdemoner, men det finnes ikke noe direkte belegg for en slik teori.

Eilert Sundt mente at kornbandet var et førkristent beskyttelsesmiddel mot onde makter på samme måte som ild, lys, brent brød, grønt løv og kvister. Det er også blitt tolket som et offer til en vegetasjonsguddom eller et hjelpemiddel for å holde liv i en hedensk kornånd, representert ved spurvene. Senere er skikken forklart som en form for magisk bestikkelse av skadegjørende fugler for å hindre disse i å ødelegge neste års avling. Skikken kan imidlertid like gjerne ha hatt utspring i at både mennesker, dyr og fugler skulle få litt ekstra til jul.

Det var faste regler for når og hvor juleneket skulle settes opp, og disse varierte mellom ulike steder i landet. Det skulle skje på bestemte tidspunkt, enten straks det ble lyst, presis klokken tolv, før middag, når mørket falt på eller før julen ”ble ringt inn”. Juleneket skulle henge høyt på en stake eller i et tre, slik at det var synlig for både fugler og folk. Det var viktig å få opp neket i rett tid og man måtte legge merke til hva slags fugler som kom i det og hvordan de oppførte seg.  

I jula var alle typer varsler av stor betydning. Det varslet godt kornår når spurv, dompap og kjøttmeis ivrig flokket seg i neket, men var de få og spiste lite, ble det uår og dårlig kornhøst. Var det store fugler som skjæra som kom først, spådde det ikke godt, og noen passet derfor på å jage dem unna før de fikk satt seg. Kom det en spurv i neket før det kom på plass, eller var neket tomt, var det et tegn på dødsfall i slekta. Vanligvis ble kornneket stående oppe lenge utover vinteren, så lenge snøen lå, til det ikke var flere fugler i det eller helt til påske.

I motsetning til mange andre gamle juletradisjoner fra landsbygda har skikken med julenek overlevd til i dag, og den er like utbredt i bystrøk som på landet. Juleneket ble tidlig en fast del av det romantiske bildet av julen, som norske malere og tegnere begynte å skape på midten av 1800-tallet.

• Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
• Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo.