Julenissen, i moderne tid en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, kledd i lang, rød frakk, store støvler og rød topplue. Han kommer med gaver og kan sees i hvert stormagasin i Europa og USA. Oftest har han gavene i en sekk på ryggen, men i billedfremstillinger inspirert fra USA kjører han gjerne med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske landene på slutten av 1800-tallet.

Opprinnelsen til julenissen kan man søke i legender om helgenen St. Nikolaus, som skal ha levd i Tyrkia på 200–300-tallet. Han var den fremste til å hjelpe barn og unge når de eller foreldrene var i nød, og han ble derfor tidlig tilbedt som barns og unges helgen.

Mange legender forteller om hvordan Nikolaus opptrer som den forkledte eller usette velgjører. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til hans dag, 6. desember. I norsk kalendertradisjon kalles det Nilsmesse.

Snart spredte skikken seg utover Europa, og blant festskikkene finner vi også å gi små gaver, Nikolaus-gaver. På bakgrunn av legendene ble det snart slik at det var Nikolaus selv som kom med gavene.

På 1400-tallet synes den kirkelige Nikolaus-festen å få en parallell i at han kommer som gavegiver i hjemmene, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene, er det klar sammenheng mellom ham og julenissen.

Denne figuren har ingenting å gjøre med den østlandske nisse, som nærmest er en særform av gardvord. Bare nisse-navnet har de felles, og det synes i begge tilfeller å gå tilbake på mannsnavnet Nils, en nordisk form av Nikolaus.

Den vesle nissen ble, særlig gjennom billedfremstillinger, også en julenisse, men det er et ungt fenomen i forhold til den opprinnelige vetten.

Opprinnelsen kan man søke i legender om helgenen St. Nikolaus, en biskop som skal ha levd i havnebyen Myra i Lykia, dagens Tyrkia, på 200–300-tallet.

Det finnes ingen sikre opplysninger om hans liv, men han må ha levd i den store brytningstiden mellom kristendom og hedendom, da de kristne ble forfulgt.

Det oppstod tidlig mange legender rundt Nikolaus. Det ble fortalt at han var de svakes forsvarer i en tid med krig, nød og forfølgelse. I Hellas var han sjøfolkenes venn som kunne redde dem i havsnød. Nikolaus overtok trekk fra kulten til den gamle greske havguden Poseidon, men mest kjent var han likevel som barnas beskytter.

Nikolaus ble gjort til helgen kort tid etter sin død og ble svært populær. Under pave Nikolaus 1. (858-67) ble kulten hans innført til Roma og spredte seg derfra over hele Vest-Europa.

Frem til reformasjonen ble rundt 3000 kirker viet til St. Nikolaus i Europa. Han ble avbildet med et anker, tre brød eller med tre barn som løfter hendende mot ham, og han var helgen for sjøfolk, handelsmenn og pantelånere.

Allerede på 500-tallet begynte fromme kristne å valfarte til St. Nikolaus’ sarkofag i Myra, det skal ha dryppet en helbredende eliksir fra kisten.

I 1087 ble Nikolaus-sarkofagen ført fra Tyrkia til den italienske byen Bari, hvor den stadig befinner seg. Offisielt var motivet å hindre at den falt i hendende på muslimene, men til alt hell for byens kjøpmenn begynte pilegrimene snart å strømme til byen.  

På 1200-tallet dukket Nikolaus for første gang opp med gaver til barna, på klosterskolene.

Siden 900-tallet hadde klostrene feiret ”de uskyldige barns dag” 28. desember, til minne om de uskyldige som måtte dø da Herodes lot alle guttebarn under to år drepe. Dagen ble markert med barneprosesjon til ære for barnas helgen Nikolaus.

Opptogene ble stadig mer populære, og feiringen ble flyttet til 6. desember, St. Nikolaus’ dødsdag ifølge tradisjonen, Nilsmesse i norsk kalendertradisjon.

Snart spredte skikken seg utover Europa, og det ble vanlig å gi små gaver, Nikolaus-gaver.  I begynnelsen bestod gaven av en liten mynt, siden ble det smågaver.

Det var allerede vanlig å gi gaver ved jule- og nyttårstid, men nå ble denne tradisjonen knyttet til den populære helgenen. Skikken spredte seg fra klosterskolene til vanlige skoler der en ”Nikolaus” i bispeklær delte ut gaver ved slutten av skoleåret.

På 1400-tallet synes den kirkelige Nikolaus-festen å få en parallell i at han kommer som gavegiver i hjemmene, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene, er det er en klar sammenheng mellom ham og julenissen.

De fleste beretningene om slike Nikolaus-gaver stammer fra Tyskland. Natten til 6. desember satte barna et lite skip i vinduet, siden Nikolaus var sjøfolkenes helgen. Om morgenen var det fylt med søtsaker og smågaver. Nikolaus hadde vært der om natten. Båten ble siden skiftet ut med sko, som lignet den i form, og fra skoen kom strømpen, en skikk som skal skrive seg fra franske nonner.

St. Nikolaus ble av vanlige folk knyttet til andre overjordiske og mytologiske figurer som hørte til juletiden. Han fikk en tjener som het Swarte Piet i Nederland, Knecht Rupert i Tyskland og Pere Fouettard i Frankrike, som samtidig var hans motpart.

Mens St. Nikolaus belønnet snille barn, ga tjeneren ris til de slemme. I Nederland fikk barna vite at det var Svarte Petter som leverte gavene ved å klatre ned gjennom pipa.

Flere hundre år etter at reformasjonen ble innført og helgentroen avskaffet i Nederland feires Sinterklas den 6. desember. Sammen med Svarte Petter kommer han seilende inn til Amsterdam  og leder opptoget gjennom byen.

På 1700-tallet tok nederlandske utvandrere Sinterklas med seg til Amerika der de  innviet sin første kirke til St. Nikolaus i Ny Amsterdam, senere New York. Det vokste fram en forestilling om ham som en hollandsk nybygger, en liten lubben mann med bredbremmet hatt, lang nederlandsk krittpipe og arbeidsbukse.

I 1809 hentet forfatteren Washington Irving inspirasjon fra et litterært selskap som pleiet gamle nederlandske skikker og laget den første beskrivelsen av St. Nikolaus som rir gjennom luften i en slede trukket av reinsdyr.

Sinterklaus ble amerikanisert til Santa Claus, og den katolske festdagen 6. desember ble skiftet ut med juledagen, den 25. Tjeneren hans ble borte, og han måtte derfor krabbe ned gjennom pipa selv for å legge gavene i strømpene.

Teologiprofessoren Clement C. Moore bidro i 1823 gjennom  diktet ”Et besøk fra St. Nikolaus” til at St. Nikolaus ble allment kjent. Han beskriver der hvordan St. Nikolaus kommer farende julenatten gjennom lufta i en slede trukket av åtte reinsdyr. Han har hvitt skjegg, er liten og fyldig, kledd i pels med en hollandsk krittpipe plassert i munnviken.

Avistegneren Thomas Nast illustrerte Moores dikt i juleutgaven av magasinet Harper’s Weekly i 1863. Nasts fyldige, piperøykende og godlynte Santa Claus ble veldig polulær, og det var også Nast som fant opp julenissens verksted og plasserte det på Nordpolen. Han tegnet også julenissen som sitter og leser barnas lange ønskelister.

Som så mye annet i forbindelse med den moderne julefeiringen er julenissen blitt kommersialisert. For eksempel har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjemsted, i konkurranse med blant annet Drøbak.

Coca-Cola Company har siden slutten av 1920-årene brukt julenissen aktivt i markedsføringen i forbindelse med juletiden. Sin endelige form fikk den amerikanske Santa Claus  i 1931 da reklametegneren Haddon Sundblom ble engasjert for å utvikle en jule-kampanje for Coca-Cola. Med Sundbloms tegninger  fikk julenissen rød drakt, høye støvler, bredt skjegg og hvite pelskanter på lue og jakke.

Europeerne godtok ikke helt den amerikanske nissen. Nederlenderne nektet å gi slipp på sin Sinterklaus, med bispehatt og tjener, og i mange land fantes det lokale gaveutdelere som ”La Befana”, ”Juleengelen” og St. Basilius.

Den tyske maleren Moritz Schwind skapte figuren ”Herr Winter” på midten av 1800-tallet, trolig inspirert av den russiske Far Frost. Han har skjegg, kappe og is i håret.

Der Weinachtsmann dukker opp som en slags protestantisk St. Nikolaus samtidig. I Nord-Europa, der julaften, ikke juledag, er den viktigste festdagen for barna, kommer julenissen selv og deler ut gavene uten å komme ned gjennom pipa.

Father Christmas på de britiske øyer likner på Santa Claus, men folkeminnegranskere mener at han også har røtter tilbake til middelalderens helgenspill og julebukk-opptog.

I vårt århundre har amerikansk og europeisk tradisjon nærmet seg hverandre, men den amerikanske Santa går i bukser, kort jakke og lue. Den europeiske julenissen bruker fotsid kappe – den siste rest av bispedrakten til Nikolaus.

Nordmenns forhold til nissen er uklart – fordi vi ikke har noe skarpt skille mellom julenissen og fjøsnissen. De heter nisse begge to, og ettersom figurene ble presentert parallelt i 1800-tallets illustrerte magasiner, ble de blandet sammen.

I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende, mindre fjøsnisser. Men i kjøpesentrene er det den amerikanske Santa Claus som regjerer.

  • Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
  • Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.