julebad

Den norske samfunnsforskeren Eilert Sundt beskrev flere slags bad i Norge på midten av 1800-tallet. Det egentlige badet var et badstubad med oppvarmet damp. Laug, derimot, ligger nærmere et moderne karbad, et bad i oppvarmet vann i et kar som er stort nok til å dyppe store deler av kroppen. Svømming og lauging i sjøer og elver var en tredje form. Alle disse tre formene for bad var i tilbakegang i Norge på midten av 1800-tallet.

Badstubad og andre former for bad var kjent på 1100-tallet, men gikk mer og mer ut av bruk på grunn av økt kristen innflytelse. De siste offentlige badene ble stengt i Bergen på 1600-tallet. Dette var bad som også hadde fungert som skjenkestuer. I store områder var det bare julebadet som stod igjen av den omfattende badekulturen. I enkelte bygder var også dette badet byttet ut med en mer eller mindre fullstendig vask av kroppen. Dette var ofte den eneste gangen i løpet av året med fullstendig vask av kroppen. Et unntak fra dette er Finnskogen, der badstubad fortsatte, slik det også gjorde i Finland. Julebadet kunne foregå som et laug om det fantes et stort nok kar og mulighet for oppvarming. Dette ville som regel foregå i bryggerhuset, der vann og mat til dyrene ble stelt i stand.

Selve badet foregikk slik at husholdet badet en og en; først husets overhode, mannen, så konen, og deretter barn og tjenestefolk. Badet forgikk lille julaften eller julaften. Etter badet tok folk på seg rene klær og var klare til å feire jul. Med til julebadet hørte ofte en dram. Den kunne serveres før, under eller etter selve badet. En mye brukt skål var «Gledelig jul og godt laug». Rundt om i landet fantes ulike skikker forbundet med badingen, slik som øldrikking og samvær, mens folk ventet på tur.

Fra slutten av 1800-tallet ble det tatt fatt i den såkalte badesaken for å sikre større renslighet og tilgang til muligheter for kroppsbad. Igjen ble det bygget badeanlegg og felles badstuer i mange norske bygder, ikke minst på 1950-tallet og altså like før mange fikk egne bad i boligen. Julebadet som renselse mistet etter hvert sin betydning, ettersom hyppig vask av kroppen ble en norm året rundt. Enkelte steder kunne det å la være å vaske seg i adventstiden være en del av juleforberedelsene slik at julebadet fortsatte å bli en større renselse.

Flere nyere former for julebad eksisterer i dag. Julebad arrangeres i svømmehaller og er der en hyggelig samling med mulighet for å fysisk aktivitet og lek, som samvær før julen «setter inn» gjerne med julemusikk og effekter som levende lys og pepperkaker. Lauging, i form av bad i sjøen, har økt i popularitet. Dette er også aktiviteter som gjøres i fellesskap og ofte med nisseluer på. Denne formen for julebad har fellestrekk med isbading, men også med det tradisjonelle julebadet, for eksempel at det er en sosial badeskikk som ofte omfatter alkohol og festlig lag. Interessen for slike bad kan ha sammenheng med fremveksten av offentlige badstuer i havner. Slike innretninger gjør det mulig med rask oppvarming etter badet og gir også i seg selv mulighet for fellesskap. Opprensning av vann og sjøbunn i havner, fjorder og byområder er en viktig forutsetning for denne nye julebadskikken, med gode bademuligheter sentralt i mange norske byer.

• jul
• julestri
• julevask
• badstubad
• drikkeskikker

• Bø, O. (1970): Vår norske jul. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Hodne, Ø. (2000): Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner. Oslo: Cappelen.
• Klepp, I. G. (2006): Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Oslo: Novus.
• Sundt, E. (1975) [1869]: Om renligheds-stellet i Norge. Til oplysning om flid og fremskridt i landet. Christiania: J. C. Abelsted.