skott

Historisk utviklet skottet seg fordi inndelingen av et fartøy i ulike seksjoner adskilt med skott, kunne øke stabiliteten og danne en ekstra sikkerhetsbarriere ved vanninntrengning. I asiatisk skipsbygging under middelalderen, ble skrogene seksjonert opp med relativt vanntette skott – Slik at ved en grunnberøring der skroget sprang lekk, ville kun den rammede seksjonen fylles med vann, og fartøyet kunne holde seg flytende.

Denne byggeskikken ble senere tatt i bruk av europeere på 1700-tallet, der det i tillegg ble bygget skott for å sikre stabliteten ved frakt av løsmasser, gjerne kalt bulklast. Når et fartøy krenger grunnet sjøgang og liknende, var det tidligere et problem at lasten flyttet seg så mye at skipet kantret. Skottene sørger for at bulklasten holdes på en plass, og ikke forflytter seg over på en av sidene.

I moderne skipsbygging er skottene en del av sikkerhetsstandarden. I tillegg til å sikre flyteevnen og øke stabiliteten, brukes også skottene som bærende konstruksjon og brannsikring. Et skip konstrueres med en viss brannmostand ved at skottene kan holde igjen brannutviklingen på lik linje med en brannmur i hus. Skottene klassifiseres ulikt, der skottet til motorrommet kan forsinke ild- og røykspredningen med opptil 120 minutter, mens skottene i en lugar er klassifisert til å holde igjen brannen i for eksempel 30 minutter.

Skott brukes også i luftfarten og på kjøretøy, men ofte med andre uttrykk.

• dekk – på skip
• spant
• kjøl
• dobbeltbunn