Mandeere, gnostisk sekt, den eneste gnostiske religion som har overlevd fra senantikken til i dag. Mandeere finnes i Bagdad og ved elveutløpene i det sørlige Irak (ca. 30 000) og tilgrensende områder i Iran (ca. 6000).

Mandeerne kom opprinnelig fra Jordandalen, trolig fra samme miljø som Johannes døperen, som de ærer som sin profet, men de slo seg i de første århundrer e.Kr. ned i det nåværende Irak. De ble stort sett tolerert av muslimske herskere, men gikk tallmessig kraftig tilbake, bl.a. som følge av en koleraepidemi i 1831. I de senere årtier synes en ny mandeisk religiøs og kulturell selvbevissthet å gjøre seg gjeldende.

Læren bygger på en streng dualisme, og er for øvrig i store trekk i overensstemmelse med andre retninger innen gnostisismen. Godt og ondt, lys og mørke, ånd og materie står mot hverandre fra verdens skapelse av. Menneskets frelsesmål er å la sjelen vende tilbake til den himmelske «lysverden» den engang kom fra. Der hersker Gud, kalt «det Store Liv». Den materielle verden er skapt av en ond guddom, Ptahil.

En rekke ritualer står sentralt i mandeernes religiøse liv. Viktigst er dåp i rennende vann, dvs. i elver. Dåpen utføres på søndager og spesielle festdager av prester, og skjer ved tre gangers neddykning i en elv. Den kan gjentas så ofte som man ønsker. Også ved brylluper, etter barnefødsler og like før døden praktiseres dåp. Etter døden utføres riter for å lede den dødes sjel tilbake til «lysverdenen». Riten utføres av prester, mens legfolket er med som «vitner».

Mandeerne har en omfattende religiøs litteratur, skrevet på arameisk. De eldste delene går tilbake til 200-tallet e.Kr. Den viktigste tekstsamlingen heter Ginza ('Skatten') og anvendes i de fleste ritualene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.