gammel- og mellompersisk litteratur – Irans litteratur til 600-tallet

Iranernes eldste skriftlige minnesmerker er akemenide-kongenes innskrifter (500–300-tallet f.Kr.). De er skrevet i en modifisert kileskrift og består av kongelige proklamasjoner. Språket er gammelpersisk, basert på dialekten i Fârs i det sørvestlige Iran. Den største og mest kjente er Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 (522–486 f.Kr.) beretter om sin kamp for å vinne tronen. De tekstene som er samlet i Avesta, zarathustrismens (se Zarathustra) hellige skrift, er likevel til dels eldre enn innskriftene, men den skriftlige overleveringen er fra middelalderen, basert på en muntlig tradisjon som var blitt bevart ned gjennom århundrene. En sentral plass har her Gatha'ene, liturgiske hymner som tilskrives profeten Zarathustra. I de såkalte Yasht'er finner vi gjenklang av østiranernes rike episke og mytologiske diktning, som for en stor del kan føres tilbake til det ariske fellesskap og endog til indoeuropeisk tid. Noen vestiransk diktning er ikke overlevert fra oldtiden, men vi har indirekte vitnesbyrd om den bl.a. i armensk diktning (se Armenias litteratur), hvor iranske motiver tidlig ble lånt.

Av tekster fra partisk (se partere) (arsakidisk) tid er lite overlevert. Derimot har vi betydelige epigrafiske tekster fra sasanidisk både på partisk og mellompersisk i arameisk skrift, foruten på gresk og arameisk. På mellompersisk (pahlavi) har vi en rik religiøs zarathustrisk litteratur, for det meste fra sasanidisk og tidlig islamsk tid. Den består av både kommentarer til og oversettelser av Avesta, og av selvstendige teologiske verker. Blant disse kan nevnes Denkard, en teologisk encyklopedi, Bundaheshn (Urskapelsen), en zarathustrisk kosmogoni og kosmologi, og Arda Viraz Namag, en skildring av en himmel- og helvetesfart, trolig gjennom mellomledd forbildet for Dantes Divina Commedia.

Vår kjennskap til den verdslige pahlavi-litteraturen er ufullkommen. Overlevert er Kârnâmag i Ardashir i Pâpakân (Krøniken om Ardhakhsher, sønn av Pâpak), en historisk roman om den første sasanidekonge. Gamle iranske heltesagn er berettet i Khvadâinâmag (Kongeboken), som oppstod mot slutten av sasanidetiden. Den er nå tapt, men ligger, med mellomledd, til grunn for Firdausis (Ferdousis) Shâhnâme. Både på mellompersisk og partisk har vi omfattende rester av manikeisk litteratur, bl.a. hymner. Gresk og indisk litteratur ble også oversatt til pahlavi, og flere gammelindiske verker fant veien til Vesten via oversettelser til pahlavi.

Litteraturen fra de første århundrer etter den islamske erobringen er for det meste på arabisk. Zarathustrisk litteratur ble likevel fortsatt skrevet på pahlavi. Etter hvert vokste det frem et eget iransk litteraturspråk, nypersisk, i arabisk skrift og med mange arabiske lånord, som utviklet seg til å bli Vest-Asias viktigste litteraturspråk. Se persisk litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.