På gammelarmensk finnes det en rik historisk og teologisk litteratur fra middelalderen av bl.a. historieskriveren Moses fra Khoren (800-tallet?), teologen Eznik fra Kolb (400-tallet) og dikteren Gregor fra Narek (død 1010). I rubenidenes armenske kongerike i Taurus-fjellene (Kilikia) utviklet det seg i korsfarertiden en mer sekulær mellomarmensk litteratur, delvis under vestlig påvirkning. Til senmiddelalderen og moderne tid hører de såkalte ashuger (av arab. ashiq, 'forelsket'), en slags omvandrende trubadurer (Sajath-Nova (død 1795), Djivani (død 1907)).

Som grunnlegger av den østarmenske litteratur regnes Kh. Abovjan (død 1848). En annen kjent dikter er H. Thumanjan (død 1923). Fra tiden etter 1917 kan nevnes A. Shirvanzade (Movsesjan, død 1935), som er særlig kjent for sine realistiske romaner og noveller, og romanforfatteren H. Hagobjan (død 1936), av mange betraktet som grunnleggeren av den sovjetarmenske litteraturen. Som representanter for den vestarmenske litteraturen, som hadde sitt sentrum i Istanbul, kan nevnes romanforfatteren G. Zohrab (død 1915) og lyrikeren og dramatikeren P. Durjan (død 1872). A. Tsjobjan (død 1954) skrev både prosafortellinger og oversatte gammelarmensk litteratur til fransk. Ved siden av den skriftlige litteraturen finnes det en rik muntlig folkediktning, både epos og lyrikk, fra middelalderen og moderne tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.