Insulær stil er betegnelsen på den dominerende utsmykkingsstilen på de britiske øyer i perioden 500–800 (1000) e. Kr. Ordet insulær kommer fra det latinske ordet for øy, insulae. Insulær stil kan også kalles hibernosaksisk stil og viser til det karakteristiske trekket ved stilen som er et sammensmelting av keltisk og angelsaksisk dekortradisjon.

Termen insulær er nøytral og underbygger det faktum at England, Irland, Northumbria og Skottland i denne perioden tilhørte en felles religiøs og kulturell sfære.  

Selve stiluttrykket i den insulære kunsten er eklektisk, hvor elementer fra ulike tradisjoner smelter sammen. To hovedtradisjoner er mest fremtredende. Den ene er elementer fra sen keltisk stil, også kjent som «Ulitmate La Téne». Disse elementene omfatter geometriske figurer som spiralornamentikk og flettverk kjent fra eldre keltisk tradisjon. Den andre hovedinnflytelsen kommer fra den angelsaksiske kunsttradisjon med elementer fra germansk dyreornamentikk.

Et karakteristisk for den insulære kunsten er en underliggende geometrisk struktur hvor de ulike dekorelementene er ordnet i regelmessige felt.   

Både geistlige og håndverkere reiste mellom ulike klostre og kirkesamfunn, både på de britiske øyer og mellom de britiske øyer og kontinentet. Den insulære stilen oppsto og ble utviklet i dette transregionale kontaktnettet.  Sammenblandingen av ulike stilarter er årsaken til at det i mange tilfeller ikke er mulig å si hvor på de britiske øyer de enkelte gjenstandene er produsert. 

I dag gjenfinnes den insulære stilen på både verdslige og kirkelige gjenstander. De viktigste referansene til stilen er de illuminerte manuskriftene Book of Kells (Kellsboken) og Book of Durrow (Durrowboken), men insulær stil ble også benyttet i utsmykning av relikvieskrin, hengekar og andre religiøse og verdslige metallgjenstander. Taraspennen er et fremstående eksempel på dette. 

Insulær stil gjenfinnes også på steinkors og andre steinskulpturer som utgjør en viktig referanse. 

I Norge gjenfinnes den insulære kunsten på mindre metallgjenstander. Dette omfatter både hele objekter som relikvieskrin, hengekar, smykker og seletøy og mindre metallgjenstander. En stor del av det insulære materialet i Norge består av avbrutte fragmenter, beslag, fra større gjenstander som er omdannet til smykker. Til sammen er det funnet nesten 500 insulære gjenstander fra vikingtiden i Norge.  

Utbredelsen av det insulære materialet har tyngdepunkt langs vestkysten av Norge og inn i fjordarmene, fra Jæren til Nord-Trøndelag, samt på og rundt handelsplassen Kaupang ved Larvik  i Vestfold.

Man antar at hoveddelen av det insulære importmaterialet i Norge fra vikingtid stammer fra vikingenes plyndringstokter på de britiske øyer. Skriftlige kilder som den angelsaksiske krønike forteller om skandinavenes gjentatte plyndringer av kirker og klostre på 800- og 900-tallet. Endel av gjenstandene kan også ha kommet til Skandinavia gjennom gaveutveksling og handel. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.