Fra rundt det første århundre fvt. oppstod det en ny og omfangsrik buddhistisk litteratur i India, skrevet på sanskrit, dels i såkalt hybrid form (sterkt påvirket av middelindiske dialekter), etter hvert også på klassisk sanskrit. Under betegnelsen mahayana-sutraer innførte denne litteraturen et nytt syn på Buddha; han fikk guddommelige, kosmiske dimensjoner. Enkelte av mahayana-sutraene kom til å spille en overordentlig viktig rolle i buddhismens videre utvikling i Øst-Asia; dette gjelder f.eks. Saddharma-pundarika ('Lotus-sutraen'), Suvarna-prabhasa ('Gullglans-sutraen'), Avatamsaka ('Blomstersmykket') og Lankavatara ('Overfarten til Lanka'). En rekke sutraer behandlet Prajna-paramita, Visdommens fullkommengjørelse. Felles for alle mahayana-sutraer er at de tilskrives Buddha selv; i mahayana fikk de derfor kanonisk status, og kom helt til å overskygge de eldre skolenes skrifter.
Samtidig oppstod det en filosofisk litteratur som gir en mer systematisk fremstilling av tankene i mahayana-sutraene; denne litteraturen kalles shastra, avhandling, og tilskrives bestemte forfattere. Særlig viktig er Madhyamika-karika, ('Middelveiens huskevers') av Nagarjuna (100-tallet) og Chandrakirtis berømte kommentar til samme tekst, Prasanna-pada ('Den klart utlagte avhandling'). Innen yogacara-skolen er brødrene Asanga og Vasubandhu (300-tallet) de viktigste forfatterne; Asangas Mahayana-samgraha ('Fremstillingen av mahayana') er et omfattende oversiktsverk om hele mahayana. Av mer fromhetspreget litteratur kan nevnes Ashvaghoshas forfatterskap (100-tallet); det biografiske diktet Buddhacharita ('Buddhas liv') og flere religiøse skuespill er blant det ypperste innen klassisk sanskritlitteratur overhodet. Andre buddhistiske skuespill er Nagananda av kongen Harsha (606–47) og Lokananda av Chandragomin.
Fra 500- og 600-tallet oppstår en ny type buddhistisk litteratur, de såkalte tantraer, se tantrismen. Dette er dels en litteratur av rituell og magisk art, dels har den også filosofisk innhold. De viktigste tantraer er Hevajra, Guhyasamaja og Kalacakra. Endelig finnes det samlinger av tantrisk inspirerte dikt på senmiddelindiske dialekter, enten to-linjers dikt, doha, eller lengre vers, caryagiti. Disse diktene er ofte tvetydige eller har form av gåter og paradokser.
Etter 1100–1200-tallet ble det ikke lenger skrevet buddhistisk litteratur i India. I motsetning til hinduismen har buddhismen vært aktivt misjonerende, og fra midten av 100-tallet evt. begynte for alvor arbeidet med å oversette buddhistiske skrifter til kinesisk, et arbeid som fortsatte frem til Tang-dynastiets slutt. Fra kinesisk ble buddhistisk litteratur oversatt til japansk fra 500–600-tallet. På begge språk ble det dessuten forfattet en rik kommentar- og originallitteratur.
Til Tibet kom buddhismen på 700-tallet, og i to perioder (700–800-tallet og 1000–1300-tallet) ble så å si hele den indiske buddhistiske litteratur oversatt til tibetansk og fra tibetansk senere til mongolsk. Også i disse landene utviklet det seg en rik, innfødt, buddhistisk litteratur, som har blomstret frem til våre dager. Både i Kina og Tibet ble de buddhistiske skrifter ordnet i nye kanoniske samlinger. I Kina forelå den første trykte versjon av Tripitaka i 983; den nyeste kritiske utgaven, den japanske Taisho Daizokyo (1922–33) omfatter 85 bind, hvert på ca. 1000 sider. I Tibet ble skriftene endelig ordnet i to samlinger på 1300-tallet: Kanjur (skrifter som tilskrives Buddha selv) i 100 bind, og Tenjur (kommentarer og annen sekundærlitteratur) i 225 bind.
Fra midten av 1800-tallet ble buddhistisk litteratur oversatt til europeiske språk, men med unntak av skriftene i pali-kanonen, er fremdeles store deler bare tilgjengelig på originalspråkene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.