hovedbegrep i indisk filosofi og religion. Grunntanken er at alle handlinger følges av et resultat. Resultatet kan være ønsket, slik som i den rituelle handlingen i vedisk religion, som hadde som et av sine mål å holde verden oppe. Denne tanken kom til å bli kombinert med tanken om sjelenes reinkarnasjon. Gjenfødelsen er et resultat av de handlinger man har utført i tidligere liv. I skriftene upanishadene ble det utviklet et pessimistisk syn på tilværelsen og dermed også på menneskets handling og følgene av denne.
Indisk filosofi utarbeidet to løsninger: 1) Mennesket, som er et produkt av Naturen (prakriti), kan ikke unngå å handle. Men om handlingen utføres som en spiritualisert offerhandling, dvs. slik at den handlende ikke for egen del har interesse av handlingens resultat, så har handlingen ingen konsekvens, og det skjer ingen gjenfødelse. Handling blir en form av yoga (karmayoga). Dette er en av hovedtankene i Bhagavadgita, som søker å kombinere et positivt syn på det virksomme livet i verden med lengselen etter befrielse fra gjenfødelser. 2) Etter som mennesket ikke kan unngå å handle, ble bare de handlinger som ble gjort med hensikt, betraktet som «karmiske», dvs. som fulgt av positiv eller negativ virkning. Dette er særlig fremtredende i buddhismen. Handling defineres her som vilje. Det tekniske uttrykket for en handlings resultat er vipaka, 'modning'.