briller

Man har forskjellige typer brilleglass:

1. Samlelinser (plussglass), brukes ved langsynthet, til lesebriller hos eldre mennesker der øyets evne til nærinnstilling er svekket eller tapt (se presbyopi), eller etter operasjon for grå stær (stærglass). Typen har vært kjent siden slutten av 1200-tallet.
2. Spredelinser (minusglass), benyttes ved nærsynthet. Typen har vært kjent siden 1500-tallet.
3. Sylinderglass, benyttes ved astigmatisme. Typen har vært kjent siden begynnelsen av 1800-tallet.
4. Toriske glass, glass med dobbelt-krumme flater brukt istedenfor sylinderglass for å oppheve astigmatisme.
5. Prismeglass, benyttes ved sjeldne former av skjeling.

Glassenes form er enten bisfærisk, plansfærisk eller buet (gjennombøyd), de sistnevnte foretrekkes ofte idet de gir et klart bilde også når man ser på skrå gjennom glassets kantdel. Glassenes brytningsevne, styrke, måles i dioptrier.

Bifokale glass har to styrker; trifokale har tre, et øvre felt for langt hold, for trifokale et midtfelt for midlere avstand, og et nedre felt for nært hold. Progressive glass har gradvis økende styrke fra sentrum av glasset og nedover, og imøtekommer de samme behov som bifokale glass.

Det er vanlig å variere mellom briller og kontaktlinser.

Solbriller kan også være av forskjellige typer:

• Lysabsorberende glass, hvor tunge metaller (kobber, jern, kobolt eller lignende) er blandet i glasset eller lagt på som et belegg
• Speilende glass, hvor brilleglasset er belagt med et tynt lag (om lag 0,015 millimeter) av lysreflekterende stoffer (gull, sølv eller platina)
• Polaroidglass, som bare slipper igjennom lysbølger som svinger i ett plan.

Det finnes også kombinasjoner av polaroid- og lysabsorberende glass. Stort sett spiller det liten rolle hvilken type glass man velger dersom all stråling under 400 nanometer absorberes.

Briller med optisk glass og innfatning slik vi kjenner i dag kom antagelig en gang på 1400-tallet. I katedralen Notre-Dame i Paris finnes et veggmaleri fra 1491 som illustrer en eldre mann med brille. Den er med to brilleglass i sirkulær innfatning, som kan slås sammen som en saks. Brillen er uten stang og må derfor holdes i hånden. De første brilleglassene var av typen samlelinser, som brukes ved langsynthet. De kom på 1200-tallet. Spredelinser for nærsynthet er først kjent fra 1500-tallet.

Utformingen av brilleinnfatninger er, sammenlignet med andre innovasjoner i det store og hele lite revolusjonerende. En beslektet type til «saksekonstruksjonen» er innfatningen med to sirkulære brilleglass med en bro mellom de to, på engelsk kalt bow spectacle ('buebrille'). Innfatningen ble gjort i ulike metaller, som jern, sølv og gull, og innimellom i lær.

Brillebrukere i renessansen og barokken var i hovedsak lærde menn, som munker, skriftlærde og forskere. I opplysningstiden fra slutten av 1600-tallet ble brillen vanligere hos borgerskapet og overklassen, i takt med at de lærte å lese. På 1700-tallet ble brilleglass produsert i Frankrike, Nederland, Italia, England og Tyskland. De to sistnevnte drev også med utstrakt eksport.

For å holde brillen på plass begynte enkelte å feste snor til den, som ble plassert bak øret. Men det var først omkring år 1700 at tradisjonelle briller med stang ble produsert i større skala. Kineserne var tidlig ute. De laget ofte briller med stang, men uten innfatning. Stang og bro var derimot festet med nagler gjennom glasset.

Etter hvert som brillen ble vanligere, ble den av enkelte sett på som tegn på dumskap. Det var kanskje det som bidro til utvikling av lorgnetten. Dette er en brille uten stang som ble festet til nesen ved hjelp av en bro som fungerte som en fjær. Ønsket man å være elegant og vise at man var av høyere rang brukte man lorgnett med stang, en så kalt stanglorgnett, som man holdt i hånden. I engelske overklassekretser ble monokkelen vanlig fra omkring 1800. Dette er et rundt brilleglass, med eller uten innfatning, som holdes på plass av øyegropen.

Viktig i utviklingen av briller var de nye kunststoffene. Fra 1870-årene ble celluloid vanlig materiale til brilleinnfatninger. Tidlig på 1900-tallet kom bakelitten, og fra midten av århundret overtok andre plastmaterialer brillemarkedet.

Brillen har siden 1920-tallet vært en viktig del av motekulturen. I 1950-årene ble katteøyeformede briller populære, gjerne i heftige farger og med uekte steiner. I de påfølgende tiårene laget klesdesignerne modeller som fulgte moten. Fra den tid har briller og solbriller fulgt moteindustriens skiftende trender.

Evige klassikere er Ray-Ban sine modeller Aviator fra 1937 og Shooter fra 1938. Blant personer som er kjent for sine briller er Elton John, Dame Edna og Iris Apfel.

En av de første norske optikerne som vi har bedre kjennskap til er Lars Eriksen (1845–1909) fra Kristiansand. Som 20-åring begynte han i lære hos onkelen Ola Hommerstad, en selvlært optiker og urmaker. Han drev en stor ur- og brilleforretning i Drammen, og er mest kjent som tårnurbygger, deriblant urverket til Bragernes kirke. I 1869 åpnet Lars Eriksen forretning i skomakermester Ristvedts gård på Bragernes i Drammen. Senere fikk bedriften navnet Optiker L. Eriksen A/S.

Da Lars Eriksen døde i 1909 overtok sønnen Ole Hommerstad, som var oppkalt etter grandonkelen. Fra 1917 drev han firmaet som en ren brilleforretning, som også innebar salg av kikkerter, mikroskoper og andre optiske instrumenter. Hans sønn i sin tur, Svein Hommerstad, ble ansatt i 1938. Svein var den første optiker i Norge med høyere utdanning fra Faghøyskolen for optikk i Jena, Tyskland. Han var en ledende figur i faget. Hommelstad var også pådriver for å etablere en moderne optikerutdanning i Norge. Det som i dag er optometri-utdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge på Kongsberg.

At Kongsberg er blitt sentrum for optikk i Norge skyldes flere faktorer. Anders Spiten etablerte i 1924 et agenturfirma med termometre og andre glassinstrumenter i vareutvalget. Fra 1930-årene fokuserte firmaet stadig mer på import av briller og brilleglass. I 1947 begynte Spiten å produsere solbriller for det norske markedet. På det meste laget man 3000 solbriller per dag. Året etterpå begynte produksjonen av brilleglass. I 1965 etablerte sønnen til Spiten, Johan Spiten, firmaet Aspit Optikk A/S, sammen med Helge Ulleberg og Kåre Hedenstad. I dag eksisterer firmaet som c)optikk Spiten. Spiten-familien var også pådrivere til etableringen av optometri-utdannelsen.

Roald Skogvik er også sentral i norsk brillehistorie. I 1971 etablerte han firmaet Nordlys Briller A/S i Tromsø. Samme året begynte produksjonen av egendesignede briller. På det meste lagde han 500 briller per dag. Opprinnelig ble brillene laget i kunststoffet tortulit, men senere laget man også briller i metall. I løpet av noen år slo Nordlys Briller igjennom på det internasjonale markedet. I begynnelsen av 1980-årene var produksjonen på rundt 150 000 enheter, og de eksporterte mer enn 90 prosent av brillene. I 1987 solgte Skogvik firmaet, og året etter ble virksomheten nedlagt.

Per 2024 er det begrenset brilleproduksjon i Norge. Firmaet Oscar Eide driver i mindre skala og har kun få modeller i sitt sortiment.