idrettsfronten

En del av idrettsfronten var at Nasjonal Samlings idrettsarrangementer ble boikottet både av utøvere og publikum. Fra åpningen av skøytestevne på Bislet 4. januar 1942. Tribunene i bakgrunnen er helt tomme.
Av /Riksarkivet.
Nazistene avsatte ledelsen i Norges Idrettsforbund og forbød arrangementer som ikke var arrangert av det nye, nazifiserte idrettsforbundet. Illegale idrettsstevner ble likevel arrangert på primitive idrettsbaner, som her i Oslo i 1944. Disse ble ofte godt besøkt, i motsetning til stevene som ble arrangert av nazistene.
Av /NTB.
NS-idretten avholder nasjonalt fridrettsstevne for tomme tribuner på Bislett
Av /Foto fra Norges Hjemmefrontmuseum.
Propagandaplakat fra Nasjonal Samling mot idrettsstreiken, der de hevder at «idrettsstreik er en forbrytelse mot ungdommen».
Idrettsstreik
Av .

Artikkelstart

Idrettsfronten var idretts-Norges holdningskamp mot det tyske okkupasjonsregimet under andre verdenskrig.

Faktaboks

Også kjent som

idrettsstreiken

idrettsboikotten

Bakgrunnen

Bakgrunnen for idrettens motstand mot okkupasjonsstyret, som startet i november 1940 og varte frem til frigjøringen i mai 1945, var en forordning av 22. november 1940 som avsatte den øverste ledelsen for det da nyetablerte Norges idrettsforbund (NIF). I september samme år var de to øverste lederne for Norges Landsforbund for idrett og Arbeidernes Idrettsforbund, Olaf Helset og Rolf Homo, enige om å fremskynde den planlagte sammenslåingen av de to organisasjonene. Dette ble gjort for å sikre at idretten skulle kunne tale med en stemme mot den tyske okkupasjonsmakten og dens norske medløpere.

Etter innsettelsen den kommissariske regjeringen 25. september 1940, gikk Vidkun Quisling og Nasjonal Samling i gang å nazifisere det norske samfunnet på en rekke områder. I begynnelsen av november mottok NIFs interimsstyre i et brev fra statsråden for det nye Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet, Axel Heiberg Stang. I brevet informerte Stang om at arbeidet med å gjennomføre sammenslåing skulle stanses, og at alle planer om fremtidige arrangementet måtte godkjennes av departementet.

Planene for en nyordning av idretten

Stang meddelte videre at Arbeids- og idrettsdepartementet ville opprette en ny organisasjon under samme navn hvor alle særforbund, kretser og idrettslag skulle inngå. Departementet skulle utstyre den nye organisasjonen med lover og vedtekter. Alle idrettsgrenene ville få en departement-oppnevnt leder, og ingen av idrettens organisasjoner ville bli tillatt oppløst uten departementets samtykke. Med dette skrivet som forkynte at organisasjonsdemokratiet skulle erstattes av det nazistiske førerprinsippet, ga Stang klar beskjed om at organisasjonsfriheten for idrettsbevegelsen var avskaffet.

De avsatte idrettslederne forfattet et protestskriv hvor de advarte mot konsekvensene og fraskrev seg et hvert ansvar for utviklingen. Med forordningen 22. november og utnevnelsen av den nye nazistiske idrettslederen, høyesterettsadvokat Egil Reichborn-Kjennerud to uker senere, opphørte de offisielle idrettsaktivitetene og arrangementene i regi av forbund, kretser og idrettslag ganske umiddelbart.

Ingen vei tilbake

En viss vilje til dialog oppstod da den nye «Idrettsføreren» Reichborn-Kjennerud i midten av januar 1941 oppfordret idrettslederne i de enkelte særforbundene til å gjeninntre i sine gamle verv. Reichborn-Kjennerud bedyret at forbundene skulle få drive sin virksomhet som tidligere – uten politiske pålegg. Men da en rekke av de tidligere forbundslederne møttes i Oslo den 3. februar for å drøfte idrettsførerens henstilling, kunne den kjente skihopperen Birger Ruud fortelle dem at han og flere andre utøvere nylig var forsøkt presset til å gjenoppta sin konkurransevirksomhet. Forbundslederne reagerte med å sette opp et skriv som avviste tilnærmingen, og med det hadde den norske idrettsbevegelsen i realiteten satt en bom for enhver videre dialog med idrettsføreren og departementet.

De stevner og arrangementer som ble avviklet i regi av det nazifiserte idrettsforbundet og Nasjonal Samlings partiorganer var få og fikk minimal tilslutning utenfor NS-tilhengernes rekker. Slik ble idrettsbevegelsen den første store samfunnsaktøren som foretok en total boikott av den nazistiske nyordningen. Idrettsfronten ble et velkjent begrep, og idretten i Norge fikk snart følge av tilsvarende fronter (kirkefronten, skolefronten og kulturfronten) da holdningskampen spredte seg videre til den norske kirke, den norske skolen og det norske kulturlivet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Goksøyr, Matti og Finn Olstad (2017): Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940-1945. Oslo. Aschehoug. 431 s.
  • Lie, Kaare (1945): Slik kom idrettsfronten. Norsk idrett i fred og strid. Oslo. Gyldendal. 179 s.
  • Olstad, Finn & Stein Tønnesson: Norsk idretts historie. Aschehoug 1986. 395 s.
  • Voksø, Per og John Berg (1984): Krigens dagbok. Oslo. Det beste. 543 s.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg