Hans Nielsen Hauge – norsk legpredikant

Hans Nielsen Hauge. Portrett av Johan Nordhagen.

Gyldendal Norsk Forlag. fri

Hans Nielsen Hauge, født i Rolvsøy, norsk lekpredikant. Hans foreldre var gudfryktige og opplyste bønder. Allerede som barn var han opptatt med religiøse tanker. Hauges åndelige fedre er å finne i de oppbyggelsesforfatterne han leste, som blant annet Martin Luther, Johann Arndt og Erik Pontoppidan den yngre.

5. april 1796, mens Hauge arbeidet ute på marken og sang en salme, opplevde Hauge ifølge historien i Johan L. C. Allendorfs salme Jesu, din søde Forening at smage sitt religiøse gjennombrudd. Han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg».

Forkynnelsesvirksomheten begynte i hans hjem og nærmiljø, men allerede sommeren 1796 dro han til Oslo med manuskriptet til to bøker han hadde forfattet, Evangeliske Levnets-Regler og Betragtning over Verdens Daarlighed, som utkom samme høst. I årene 1797–1804 reiste han rundt i hele Norge. Han samtalte med mennesker han traff og talte for forsamlinger. Samtidig utfoldet han en rik forfattervirksomhet. Hauges skrifter fikk en vid utbredelse.

Hauge ble flere ganger arrestert for overtredelse av Konventikkelplakaten av 1741, som forbød legmenn å arrangere religiøse møter uten sogneprestens samtykke. Som oftest ble han løslatt etter få dager eller uker, men i Trondheim satt han en måned i tukthus etter sju ukers varetektsarrest. Våren 1800 reiste Hauge til København for å appellere sin sak til regjeringen, men oppgav det da han kom dit. Derimot utgav han nye opplag av sine skrifter og et par nye bøker, Den Christelige Lære og Christendommens Lærdoms Grunde.

Regjeringen i København fikk flere klager på Hauges «fanatiske» forkynnelse. Ifølge biskop Peder Hansen i Kristiansand førte den til mistillit til statens autoriteter og «Lærestanden» (prestestanden). I 1804 bad regjeringen landets embetsmenn om å avgi rapporter om Hauges virksomhet. De fleste skildret ham som en svermer og folkeforfører som utbredte overtro, fanatisme og falsk kristendom blant allmuen og utnyttet religionen til pengevinning. Resultatet var et rundskriv til alle amtmenn med ordre om å arrestere Hauge. Han var imidlertid igjen blitt fengslet for overtredelse av Konventikkelplakaten allerede før rundskrivet kom.

Etter sin hjemkomst fra en reise til Danmark var han i 1804 blitt arrestert i Eiker og ført til Oslo for å stilles for en kongelig undersøkelseskommisjon. Kommisjonen arbeidet i ni år, og i mellomtiden satt Hauge fengslet, de to første år under så dårlige forhold at hans helse ble nedbrutt. I 1809 ble han midlertidig løslatt for å reise til Sørlandet på offentlig bekostning for å anlegge og forbedre saltkokerier; på grunn av blokaden måtte landet selv dekke sitt behov for salt, og Hauge hadde innsikt i saltutvinning. I 1811 ble han løslatt, men dommen falt først 1813 og lød på to års festningsarbeid. Hauge anket dommen for Overkriminalretten, som dømte ham til 1000 riksdaler i bøter for overtredelse av Konventikkelplakaten og fornærmelige uttalelser om «Lærestanden», men frifant ham for tiltale for sektstiftelse og økonomisk utnyttelse av sine tilhengere.

Etter dommen sluttet Hauge med sin reisevirksomhet. Han bosatte seg like utenfor Oslo, først på Bakkehaugen, senere på Bredtvet. Han opprettholdt forbindelsen med sine venner og fortsatte sin forfattervirksomhet. Han hadde også omgang med prester og andre embetsmenn i Oslo.

Hauges kristendomsforkynnelse tok sikte på omvendelse og helliggjørelse. I lærespørsmålene ville han være ortodoks luthersk. Læreskriftene er polemiske mot prestenes forkynnelse. Han aksentuerte Guds lovs betydning for kristenlivet og kravet om lydighet mot Guds bud langt sterkere enn den lutherske ortodoksi hadde gjort. Hauge forkynte med kraft at tro uten gjerninger er død. Han skiller seg fra pietistene ved sin høye vurdering av det jordiske kallsarbeid, og fra herrnhuterne (Brødremenigheten) ved å understreke helliggjørelsen og gjerningene.

Hauge var imot enhver sektdannelse og ønsket selv å være en trofast sønn av Den norske kirke. Han viste en rørende hengivenhet for den kirke som forstod ham så lite og behandlet ham så ille. I Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner advarer han mot separatisme og innskjerper at vennene skal gå i kirken og motta sakramentene.

Hauge er den enkeltperson som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen. En samlet utgave av hans skrifter utkom i åtte bind 1947–54.

Ved siden av sin religiøse virksomhet la Hauge for dagen en utpreget sans for praktisk arbeid og en usedvanlig økonomisk foretaksomhet og organisasjonsevne. Ørkesløshet regnet han blant de synder en kristen skulle sky. Selv gikk han med strikketøy på landeveien og deltok i gårdsarbeid sammen med dem han bodde hos. En av hans venner kjøpte etter Hauges råd et boktrykkeri i Kristiansand 1799, og noen av dem satte i gang en papirfabrikk på Eiker, også etter Hauges initiativ. I 1801 tok han selv handelsborgerskap i Bergen og begynte å drive handel på Nordland. Han ville sikre en økonomisk basis for sin virksomhet; overskuddet skulle brukes til å anlegge industriforetak. Flere av hans venner satte penger inn i denne handelen, men forsøket på økonomisk-kristelig fellesvirksomhet førte til at han ble beskyldt for å ville berike seg selv.

Se også haugianere.

  • Aarflot, Andreas: Tro og lydighet: Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, 1969, Finn boken
  • Aarflot, Andreas: Hans Nielsen Hauge: liv og budskap, 1971 (bearbeidet utg. av forf.s Tro og lydighet ...), Finn boken
  • Bang, A. Chr.: Hans Nielsen Hauge og hans Samtid, 1874, Finn boken
  • Breistein, Dagfinn: Hans Nielsen Hauge: "Kjøbmand i Bergen": kristen tro og økonomisk aktivitet, 1955, Finn boken
  • Christoffersen, Svein Aage, red.: Hans Nielsen Hauge og det moderne Norge, 1996, isbn 82-12-00650-6, Finn boken
  • Gilje, Nils & Tarald Rasmussen: Norsk idéhistorie, b. 2, 2002
  • Kullerud, Dag: Hans Nielsen Hauge: mannen som vekket Norge, 1996, isbn 82-03-29073-6, Finn boken
  • NBL 2. utg.
  • Norborg, Sverre: Hans Nielsen Hauge: biografi 1771-1804, 1966, Finn boken
  • Norborg, Sverre: Hans Nielsen Hauge: biografi 1804-1824, 1970, Finn boken
  • Sjursen, Finn Wiig: Den haugianske periode, 1796-ca 1850, 1993-97, 4 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.