Faktaboks

Wilhelm Peterson-Berger
Olof Wilhelm Peterson-Berger
Født
27. februar 1867, Ullånger, Sverige
Død
3. desember 1942, Östersund, Sverige
Wilhelm Peterson-Berger, cirka 1900
Wilhelm Peterson-Berger, cirka 1900
Av /𝒲.

Wilhelm Peterson-Berger var en svensk komponist, musikkritiker og forfatter, en av Sveriges fremste nasjonalromantiske komponister – fremfor alt påvirket av Edvard Grieg og Richard Wagner – kjent for flere musikkdramatiske verk, fem symfonier og en fiolinkonsert samt i særlig grad kjent for en rekke mindre klaverstykker og solosanger. De mest folkekjære stykkene inngår i samlingen Frösöblomster, der Vid Frösö kyrka og Sommarsång er de mest velkjente. Peterson-Berger var i tillegg berømt og beryktet som musikkritiker og opinionsdanner med betydelig gjennomskraft.

Biografi

Studier

Peterson-Berger ble født i Ullånger i Ångermanland, men familien flyttet senere til Umeå. I 1885 flyttet han til Stockholm der han begynte å studere klaver, harmonilære og komposisjon med O. Bolander. I 1886 ble han antatt som student i orgel, klaver og harmonilære ved konservatoriet i Stockholm. Samme år begynte han å studere kontrapunkt med J. Dente. Peterson-Berger avla organisteksamen i 1886. Deretter reiste Peterson-Berger til Dresden der hanbegynte komposisjons- og instrumentasjonsstudier med Hermann Kretschmar (1848–1924) og klaver med H. Scholz.

Musikalsk virksomhet

I 1890 flyttet Peterson-Berger tilbake til Umeå der han virket som privatlærer i klaver og musikklærer ved lærerskolen i byen.I 1892 reiste han igjen tilbake til Dresden der han underviste i musikkteori, harmonilære, ensemblespill og klaver ved Dresdner Musikschule. I 1895 flytet han til Stockholm der han fikk tilbud som musikkanmelder i ”Dagens Nyheter”, en virksomhet han fortsatte frem til 1930 bortsett fra årene 1908–1910. De to sistnevnte årene var Peterson-Berger ansatt som regissør for Wagnerrepertoaret på Stockholmsoperaen samt som regissør for premieren på sin egen opera, Arnljot. En Italien-reise 1920–1921 ble også et avbrekk fra musikkanmelderstillingen. I 1930 trakk han seg tilbake fra det offentlige livet. Det eneste han gjorde etter dette, var å komponere og omarbeide tidligere verk i tillegg til å være leder ved de såkalte Frösöspelen som han selv hadde innstiftet.

Estetikk

Peterson-Berger hadde to idealer, Edvard Grieg og Richard Wagner, og hans uttalte målsetting var å forene folkemusikk og kunstmusikk. På den bakgrunn er det ikke merkelig at Peterson-Bergers produksjon inneholder en mengde mindre klaverstykker og romanser i en nasjonalromantisk-influert stil. Han gjorde seg til talsmann og tolk for den folkelige og nasjonale tradisjonen der den svenske hjemstavnen og den svenske naturen med den romantiske følelsen var grunnlaget. Til dette kom hans dype interesse for antikkens Hellas og 1800-tallets Tyskland med det antikke dramaet, Wagner-estetikken og Friedrich Nietzsches individualisme.

Tematikk og harmonikk

Stilistisk utmerker Peterson-Berger seg med sin tematikk og harmonikk. Melodikken er hans musikalske basis og viser en rik oppfinnsomhet, sangbar og med stor uttrykksfullhet. Folkemusikalske innslag er mange og tydelige. Peterson-Bergers harmonikk er fri fra den høyromantiske harmonikken. Heller fremstår han som komponist som er opptatt av klangblandinger og antisiperende orgelpunktfenomener uvanlig for svensk musikk. Nærmest litt overraskende viser Peterson-Bergers instrumentasjon ikke en mettet og tykk orkester-koloritt.

Instrumentalmusikken

Peterson-Bergers instrumentalmusikk har måttet utstå kritikk på flere punkter. Som Grieg og Schumann ble han kritisert for å mangle symfonisk evne og stil. Han var først og fremst lyriker og var bundet av de stemningsgivende inspirasjoner. Når han tok fatt på en symfoni eller et symfonisk utkast, så ble det lyrisk-tematiske for tynt til å bære en symfonisk utvikling. Resultatet ble at det meste av hans symfoniske produksjon er preget av programmusikk.

Ikke desto mindre viser enkelte satser eller til og med i enkelte hele verk å være resultat av betydelig symfonisk skaperkraft. Dette gjelder ikke minst hans 3. symfoni, Same Ätnam, der den langsomme satsen, Sommarnatt, er en av svensk symfonis perler. Det samme gjelder Peterson-Bergers fiolinkonsert i fiss-moll. Konserten betraktes som hans mest helstøpte og mest gedigne verk. Også symfoni nr. 2 sammen med fiolinromansen rager høyt, det samme gjelder hans tre fiolinsonater der nr. 2 i G-dur viser stor inspirasjonskraft.

De naturlyriske klaverstykker – sikkert inspirert av Griegs lyriske klaverstykker – gjorde Peterson-Berger til de svenske hjemmenes komponist fremfor alle andre. Det handler om over 100 mindre originalkomposisjoner i tillegg til en mengde arrangemanger.

Vokalmusikken

Blant vokalverkene fremstår romansene som de viktigste. De tidligste – fra rundt 1890 – viser tydelig å være Grieg-influert, men samtidig også påvirkning fra svensk folkemusikk. Romansene står korsangene nære. Først og fremst viser de et frimodig og livlig folkelig uttrykk, men er samtidig også følsom og uttrykksfull naturlyrikk – alt med resultatet at svært mange av sangene er blitt stående repertoarnummer.

De musikkdramatiske verkene

Peterson-Bergers debut-arbeid som musikkdramatiker, Ran, fra 1903, motstykke til Wagners Tannhäuser, men viser en betydelig selvstendighet ikke minst på grunn av sin anvendelse av svensk folketone. Det samme gjelder det neste musikkdramatiske verket, Arnljot fra 1910. Den treakters operaen som Peterson-Berger skrev selv teksten til på bakgrunn av Snorre Sturlasson og Bjørnstjerne Bjørnson, er trolig hans mest høyreiste og mest individuelle verk, av noen ansett som Peterson-Bergers alter ego. Operaen er besjelet av Nietzsches ånd. Men operaen viser samtidig en naturlyrikk som knapt har sin make i svensk operakunst. Som en kontrast til Wagners polyfoni anvender Peterson-Berger i Arnljot en mektig homofoni med et recitativ som i bunn og grunn har ariosopreg. Som en motvekt til dette finner man i Dommedagsprofetene en rik polyfoni med staselige massescener preget av stormaktstid og renessanseartet humanisme. Men det er tydelig at Peterson-Berger sliter med å tilpasse den ypperlige teksten til et mykt og spenstig resitativ. Med Adils og Elisiv nådde Peterson-Berger frem til en syntese av alt det han ønsket å finne uttrykk for i musikkdramatisk form.

Musikkritikken

For Peterson-Berger var musikkritikk det samme som handling, hans ord måtte være noe annet enn blott og bar løst estetisk, musikkhistorisk prat. Kritikeren må forsøke å treffe og å kunne påvirke den faktiske virkeligheten med sine uttalelser og meninger. Han mente for fullt alvor at kritikken ikke bare måtte være hensynsløs, den skulle også være personlig. Han gikk til angrep på svenske komponistkollegaer som Wilhelm Stenhammar, Hugo Alfvén og Natanael Berg. Dette førte til utallige personlige og meget anstrengte og affektladede avis-stridigheter. Hans innsats som kritiker viste innledningsvis en epokegjørende innsats – han klarte å frigjøre musikkritikkens yrkesmessige trangboddhet. Men som avisen ”Dagens Nyheter”s kritiker i mer en 30 år og med en meget omfattende lese krets preget av Peterson-Bergers drepende vittighet og hurtige formuleringsevne, mistet hans musikalske og menneskelige nøytralitet etterhvert sin dømmekraft. Han ble stadig mer ensidig noe som medførte at hans innflytelse med tiden tappet sin kraft. Men for mange forble Peterson-Berger en urokkelig moralsk klippe i et ofte kaotisk svensk musikkliv.

Peterson-Bergers skrifter

Av Peterson-Bergers skrifter kan nevnes Svensk musikkultur (1911), Richard Wagner som kulturföreteelse (1913), Om musik (1943). Et utvalg av hans kritikker kom i 2 bind 1923, Minnen posthumt 1943.

Verk i utvalg

Musikkdramaer

  • Ran (1900)
  • Lyckan (1903)
  • Arnljot (1909)
  • Domedagsprofeterna (1917)
  • Adis och Elisiv (1924)

Orkester

  • Symfoni nr. 1 i B-dur, Baneret (1889-1903, omarbeidet 1932-33)
  • Symfoni nr. 2 i Ess-dur, Sunnanfärd (1910)
  • Romans i d-moll for fiolin og orkester (1915)
  • Symfoni nr 3. i f-moll, Same Ätnam (1913-15)
  • Fiolinkonsert i fiss-moll (1915-28)
  • Symfoni nr. 4 i A-dur, Holmia (1929)
  • Symfoni nr 5 i h-moll, Solitudo (1932-33)

Kammermusikk

  • Fiolinsonate nr. 1 i e-moll, op. 1 (1887)
  • Fiolinsonate i a-moll (1887-88)
  • Fiolinsonate nr. 2 i G-dur (1910)

Klaverstykker

  • Frösöblomster, op. 16 (1896)
  • Frösöblomster ny samling (1900)
  • Frösöblomster III ”I Sommarhagen” (1914)

I tillegg en rekke ytterligere klaverstykker, solosanger, korsanger og mannskvartetter samt arrangementer av andre komponisters verk.

Litteratur

  • Arbman, Ernst m.fl., red.: Wilhelm Peterson-Berger : festskrift den 27 februari 1937, 1937
  • Aulin, Arne: Tonsättaren i Sommarhagen, 1976
  • Beite, Sten: Wilhelm Peterson-Berger : en känd och okänd tondiktare, 1965
  • Carlberg, Bertil: Peterson-Berger, 1950

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg