Hugo Alfvén, svensk komponist, fiolinist og dirigent; en av de fremste komponister innenfor den nasjonalromantiske tradisjonen i svensk musikk.

Hugo Alfvén studerte fiolin med Johan Lindberg ved musikkonservatoriet i Stockholm 1887–91, deretter med Lars Zetterkvist og kontrapunkt og komposisjon med Johan Lindegren 1891–97. Samtidig med musikkstudiene studerte Alfvén malerkunst for Otto Hesselbom og Oscar Tørnå. I begynnelsen av 1890-årene bestemte han seg imidlertid for å gå helt inn for musikken; imidlertid tok han opp akvarellmalingen på 1920-tallet. 1890–97 var Alfvén fiolinist i Kgl. Hovkapellet i Stockholm. 1897–98 studerte han fiolin med César Thomson i Bryssel. Hans plan var å bli konserterende fiolinist, men forlot denne planen for helt å gå inn for komponeringen. 1900 mottok han Jenny Lind-stipendiet noe som ga ham mulighet til å foreta studiereiser utenlands – til Paris, Wien, Budapest, Italia og Spania. 1910–39 var Alfvén ”director musices” ved universitetet i Uppsala, 1910–47 var han dirigent for Sångsällskapet O.D. (Orphei Drängar), 1919–31 og 1934–38 dirigent for Uppsala Blandade Studentkör og 1921–43 forbundsdirigent for Svenska Sångarförbundet.

Som orkesterdirigent opptrådte han i mange musikalske hovedsteder – København, Oslo, Wien, London, Philadelphia og Boston; i all hovedsak dirigerte han egne verker ved slike anledninger. Alfvén ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Uppsala 1917.

 

Alfvéns hovedverker er fem symfonier – nr. 1 i f-moll, 1897, nr. 2 i D-dur, 1899, nr. 3 i E-dur, 1906, nr. 4 i c-moll (Fra havsbandet), 1919, nr. 5 i a-moll, 1942–52. Til symfoniene kommer tre svenske rapsodier – nr. 1 Midsommarvaka, 1904, nr. 2 Uppsalarapsodi, 1907, nr. 3 Dalarapsodi, 1932, det symfoniske diktet En skärgårdssägen 1905, orkestersuitene Bergakungen 1916–23 og Synnöve Solbakken 1934. Av kammermusikk kan nevnes sonate for fiolin og klaver i c-moll, 1896 og Romans for fiolin og klaver, 1895. Nevnes må også korverkene Herrens bön (1901), Uppenbarelseskantat (1913), Reformationskantat (1917), Uppsalakantat (1927) samt en rekke andre verk for kor både med og uten orkester. I tillegg komponerte han dessuten romanser og klaverstykker. Hans memoarer utkom 1946–52 i 4 bind.

 

Hans overlegne tekniske kunnskaper og følsomme romantiske temperament plasserte ham i første rekke blant svenske komponister. I sine tidligste symfoniske verker fulgte han den mer subjektive tradisjonen fra Beethoven, Berlioz og Tsjajkovskij i stedet for den man finner hos Mendelssohn og Niels W. Gade, en tradisjon som hadde dominert svensk orkestermusikk. Alfvén utviklet etterhvert en usedvanlig orkesterprakt parret med et intenst romantisk farget uttrykk.

Den storsvenske tone man kan finne i mange av hans korverker, har ført til at han ofte blir kalt for ”festens komponist”. Allikevel går det en understrøm av dypt alvor og uro i mange av hans komposisjoner. Allerede i sin første symfoni fra 1898–99 aner man hans forsøk på å skildre en personlig holdning uttrykt i musikk – i den avsluttende fugen i hans første symfoni har han benyttet koralen ”Jag går mot døden, var jag går”. Her skildres kampen mellom dødens og livets makter. I den forbindelse er det verd å legge merke til at man i Alfvéns musikk kan finne et ”elegimotiv”, to fallende små sekunder – et slags elegisk ”sukk” – et motiv á la grieg-motivet (fallende liten sekund og stor ters, eller fallende stor sekund og liten ters). I nesten alle Alfvéns store og betydelige verk finner man dette elegiske motiv på satsmessig sentrale steder.

Alfvén besatt en helt uvanlig instrumentasjons-kunnskap, en kunnskap som han utviklett til perfeksjon gjennom årene. Hans melodikk er egentlig ikke spesiellt original, men dens pregnans og assosiasjonskraft sammen med hans evne til å variere og omforme motiver, ga hans musikk et avgjort særpreg. 

Videre lesning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.