Ulrich Beck

Beck ble aktuell og kjent over natten med boka «Risikosamfunnet», som ble utgitt kort tid etter eksplosjonen i en av Tsjernobyl-verkets kjernereaktorer i 1986.

«Risikosamfunnet» beskriver hvordan nye risikoer, skapt av vitenskapelige og samfunnsmessige endringer, som atomulykker, klimaendringer og genetisk modifiserte organismer, siden andre verdenskrig delvis har overskygget de gamle eksterne eller naturlige farene som pest, jordskjelv og hungersnød.

De nye risikoene er blitt en ny skjebne man ikke kan unndra seg: «Man kan ignorere nød, men ikke atomalderens trusler.» Og de nye risikoene rammer i utgangspunktet alle. For å si det med en annen av Becks spissformuleringer: «Nød er hierarkisk, forurensing er demokratisk.»

Risikosamfunnet utgjør ifølge Beck «den andre moderniteten», som er et brudd innenfor den første moderniteten. Dette bruddet kan sidestilles med hvordan industrisamfunnet oppløste agrarsamfunnet på 1800-tallet (den industrielle revolusjon).

Drivkraften i denne omformingen er uønskede men uunngåelige bivirkninger av den første modernitetens suksess, som undergraver dens egne institusjoner. Blant annet fører industrialiseringen til klimaendringer, forlenget levealder fører til press på velferdsstaten, individualiseringen fører til usikkerhet og globaliseringen fører til terrorisme og andre ikke-statlige kriger.

Vitenskap og teknologi spiller en stor rolle i risikosamfunnet. De er både medvirkende årsak til å skape risikoer, redskap til å definere dem og midler til å avhjelpe dem. Og selv om vi ikke vet hva vi ikke vet, prøver vi konstant å forutse det som ikke kan forutses. Risikosamfunnet kan derfor sies å være et «refleksivt samfunn», som konstant både reflekterer over og reagerer på seg selv.

Når individene bestemmes og preges mindre av tradisjonelle bånd som stand, klasse, familie og nasjon, medfører risikosamfunnet en frisettelse (disembedding) av individene uten at de gjenintegreres i samfunnet (reembedding). Det er derfor en prekær frihetsmulighet for den enkelte, som Beck har beskrevet i tett samarbeid med Elisabeth Beck-Gernsheim.

Med frisettelsen er det enklere å se på tradisjonen med et kritisk blikk. Individene blir mindre bundne av klasse, stand og familie enn de var. Det folk i den rike verden har til felles, er at deres eget liv kommer i sentrum og risikoenes byrder synes å falle på deres egne skuldre. Her må individene konstant skifte mellom ulike, uforenelige måter å handle på i ulike sfærer, som forbrukere i markedet, som klienter i møte med byråkratiet og som venn, kjæreste og familiemedlem i de private relasjonene.

Den gamle «normalbiografien», hvor individenes livsløp var mer forutbestemte, er erstattet med liv hvor den enkelte i større grad må skape individuelle løsninger på sosiale problemer.

I forlengelsen av dette ser vi en ny religiøs oppblomstring. Boka Ens egen Gud, som ble utgitt på tysk i 2008, forstår den nye religiøsiteten i forlengelse av individualiseringen, det vil si som et svar på risikosamfunnets usikkerheter. Den nye religionen er ikke som tidligere religioner. Den er en fri religion, hvor den individuelle tro og kirkens institusjonaliserte trossetninger delvis skiller lag.

Verdensrisikosamfunnet, som ble utgitt på tysk i 2007, gjør opp status etter Berlinmurens fall og globaliseringen, terroren 11. september 2001 og den internasjonale finanskrisen.

Et nytt element er betoningen av risikoers iscenesettelse. Å avgjøre risiko er å foregripe en katastrofe. Men når vi forstår at katastrofen kan inntreffe, endrer det den offentlige bevisstheten og dermed grunnlaget for samfunn og politikk. Det forplikter til forebyggende handlinger.

Og forsøket på å forebygge volden, fra sikkerhetskontroller og overvåkning, til fangeleirer og tortur, har på mange måter endret vårt samfunn mer enn selve terrorhandlingene 11. september.

Nytt er også skillet mellom tre nye typer kriger, som alle er i spill etter den «kalde krigen». Den kalde krigen var symmetrisk og forutsigbar, siden stater sto mot stater, hær mot hær. I de «nye krigene» er volden privatisert, militær overlegenhet har ikke alltid det siste ordet, og det er komplisert å få til en fredelig avslutning .

De nye såkalte «virtuelle krigene» føres med bombing og uten landtropper hos fienden. De er en tilskuersport, hvor sikkerhet er fravær av de gamle krigene. Endelig har den nye «selvmords-terrorismen» individualisert krigen. Uten statlige eller nasjonale grenser og med en logikk basert på avskrekkelse søker den å iscenesette dommedag ved å slå Vestens modernitet på dens egen hjemmebane og med dens egne teknologiske midler.

Med sitt kosmopolitiske blikk og som en ivrig føderalist «nedenfra» har Beck beskjeftiget seg intenst med EUs utvikling og Tysklands rolle i unionen.

Det tyske Europa, utgitt på tysk i 2012 og på norsk i 2013, beskriver det gjenforente Tysklands dominerende rolle i EU som et ufrivillig og ikke planlagt resultat av finanskrisen og foregripelsen av katastrofer.

Europa er blitt tysk, og EU er blitt dominert av «Merkiavellismen», hvor den tyske kansleren Angela Merkel benytter seg av Machiavellis kynisk-realistiske maktteknikker, som nøling, temming og disiplinering.

Merkel har slik oppnådd å opptre som europeisk arkitekt og samtidig blitt gjenvalgt nasjonalt med en politikk som ifølge Beck virker mot sin hensikt. Nedskjæringer av offentlige budsjetter og oppsparing av kapital, gjeld og tilbakebetaling av den til banker, mener han strider mot den likhet og multilateralisme som er grunnleggende europeiske verdier, uten å skape en ny økonomisk oppsving.

Omdreiningspunktet i Becks omfattende forfatterskap er samtidsdiagnosen. Dette har han til felles med den første modernitetens store sosiologer, Karl Marx, Émile Durkheim, Max Weber og Georg Simmel.

Ved å være konstant søkende og utprøvende, og vekslende mellom begrepene «risikosamfunnet», «den andre modernitet» og «refleksiv modernitet», fornyet og forfinet Beck sin samtidsdiagnose i dialog og samarbeid med spesielt Anthony Giddens, Jürgen Habermas og Zygmunt Bauman.

Disse samtidsdiagnosene har hatt stort gjennomslag i den offentlige debatten. Internt i faget er de imidlertid blitt kritisert, blant annet for å legge for mye vekt på de nye bruddene på bekostning av det som har vært og fortsatt er. De er også kritisert for å hvile på en tynn og selektiv bruk av empiri, for å generalisere tendenser i den rike verden til å omfatte andre områder, og for å tilskrive utviklingen en historisk nødvendighet, som de ikke har dekning for.

Alternativet til den søkende samtidsdiagnosen er imidlertid ifølge Beck å forbli fanget i zombie-begreper, som stammer fra den klassiske sosiologiens erfaringshorisont i det 19. århundre.

Zombie-begrepene er «levende-døde» kategorier, overleveringer fra tradisjonen, som «nasjon» og «familie», som romsterer i hodene våre og retter blikkene våre mot realiteter som endres eller forsvinner. Bearbeidet med slike zombie-begreper forblir selv den mest raffinerte empiri blind, ifølge Beck.

• sosiologi
• modernitet
• globalisering