Otto Winter-Hjelm

Otto Winter-Hjelm, norsk komponist, organist, dirigent og musikkritiker. Winter-Hjelm hadde et usedvanlig langt musikalsk virke – han begynte å undervise i flygel i 1850-årene og avsluttet sin karriere 84 år gammel i 1921 da han måtte slutte som organist på grunn av den innførte pensjonsalder for organister.

Winter-Hjelm begynte å studere teologi i 1855 etter å ha avlagt examen artium. Samtidig tok han klavertimer hos Wilhelm Hermann Neupert (1806–1878) i tillegg til enkelte timer hos Halfdan Kjerulf (1815–1868), som rådet Winter-Hjelm å vie seg til musikken i stedet for teologien, et råd han altså fulgte. I 1857 studerte han et år ved musikkonservatoriet i Leipzig. Etter å ha vendt tilbake til Kristiania ble han elev av Carl Arnold (1794–1873). Mens han var elev av Arnold, komponerte han en klavertrio, og med et offentlig stipend i lommen dro han til Berlin og studerte i årene 1861–1863 med Theodor Kullak (1818–82) og Richard Wüerst (1824–1881) ved Kullaks akademi. Ved akademiet arbeidet han ganske intenst og fullførte to strykekvartetter, en orkesterouverture og en symfoni i B-dur. Symfonien var det første eksempel på en norsk komponist som prøvde seg på den klassiske symfoniformen. Da symfonien ble uroppført på Winter-Hjelms debutkonsert i Kristiania i 1862, fikk den svært gode kritikker. Det symfonien viser, er tilløp til en nasjonal farge blant stiltrekk kjent fra Felix Mendelssohn-Bartholdy og Robert Schumann. I Winter-Hjelms andre symfoni, i h-moll, blir dette enda tydeligere med satstitler som «Vikingeliv» og «Livet til Fjelds» og med et regelrett sitat av en norsk folketone mot slutten av finalesatsen.

Winter-Hjelm var organist i Trefoldighetskirken i hele 47 år. Han ble ansatt i 1874 da han etterfulgte Carl Arnold. Selv om han ikke ofte ga konserter, var han en fortreffelig organist. Det han fremfor alt arbeidet for, var utviklingen av salmesang og gudstjeneste. I den såkalte salmesangstriden viste han seg som en tydelig motstander av  Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887). Han var medlem av koralbokkomiteen til bedømmelse av Lindemans koralverk 1876–1877, men Winter-Hjelm vant ikke frem med sitt syn: «Min erfaring er, at geistligheten ikke er lett å bekjempe. Dens hånd er vistnok bløt, men den er muskuløs.» Det er som pedagog, organist og kritiker mer enn som komponist at Winter-Hjelm har satt spor etter seg – med en klaverskole, en orgelskole, sangøvelser, men kanskje ikke minst elementær musikklære.

Fra 1863 ledet Winter-Hjelm symfonikonserter i Kristiania i samarbeid med Det philharmoniske Selskab. Etter et års opphold fra 1865 kom det nytt liv i selskapet fra 1866, året da Edvard Grieg slo seg ned i hovedstaden. I forbindelse med at Grieg flyttet til Kristiania skrev Winter-Hjelm en introduksjonsartikkel om Grieg og hans musikk samtidig som han også presenterte et nasjonalt program som han mente norske komponister nå måtte følge. Det sentrale i denne programtanken kommer tydelig til uttrykk i Winter-Hjelms 2. symfoni i h-moll: melodiske og rytmiske vendinger synes å springe ut av norsk folkemusikk samtidig som han ga satsene programmatiske titler som «Vikingeliv» og «Livet til Fjelds». Men skulle den nasjonale musikken få internasjonal og universell betydning, måtte det folkemusikalske utvides til større former – norsk musikk skapes ved at folkemusikkens karakteregenskaper utvider seg og integreres i de store former slik vi kjenner disse formene fra den europeiske kunstmusikken. Winter-Hjelms artikkel som gikk over to numre i Morgenbladet, er trolig den lengste musikkanmeldelse som noen gang er skrevet i norsk presse. Den besto av hele 6500 ord med tittelen: «Om Norsk Musik og nogle Compositioner af Edvard Grieg». Allerede i 1864 hadde Winter-Hjelm grunnlagt en musikkskole sammen med fiolinisten Gudbrand Bøhn, og da Grieg flyttet til hovedstaden, gikk Grieg og Winter-Hjelm sammen om å utvide musikkskolen til et musikkakademi. Imidlertid opphørte akademiet etter kort tid, og Winter-Hjelm fortsatte med musikkskolen alene. Han fikk derimot i stand en rekke store orkesterkonserter under Griegs fravær 1869–1870. Da Grieg grunnla Musikforeningen i 1871, fortsatte Winter-Hjelm med folkekonserter til sterkt reduserte priser, men han måtte ganske snart gi opp på grunn av for liten oppslutning.

Som musikkanmelder i Aftenposten fra 1886 til 1913 utviklet Winter-Hjelm seg mer og mer i konservativ retning. Hans syn fikk imidlertid ofte gjennomslag hos publikum. I sin omtale av debutanter kunne han være nådeløs, og han hadde heller ikke mye til overs for Richard Wagner, Richard Strauss eller Claude Debussy. Spesielt ble Debussys musikk for revolusjonær for Winter-Hjelm, og ved førsteoppførelsen av Debussys musikk i Norge – Prélude à l’après midi d’un faune, «Nuages» og «Fêtes» fra Trois nocturnes – den 9. desember 1906 la han ikke fingrene i mellom:

«Søndag eftermiddag var ganske godt besøgt og var visselig vel forberedt og imødeset med ganske levende Nysgjerrighed. Der var «fransk» Musik over hele Linjen, og et av Programmets Navne Claude Debussy var med naiv-geschæftig, ungdommelig Reklame fra Paris anbefalet som en Profet, der hadde det Kald at vende hele den nuværende vildfarende Opfatning af de musikalske Toneforhold om, stryge de to-tre tusind Aars Resultater, vundne under Millioner af Gehørere ... Man lytter ganske interessert til «Skogsdjævelens Skumringstime» som man følger en første akt af «Pelleas og Melisande», hvor Dekadensen viser sig mest talende i Pauserne; man behøver ikke sit Hoved for at følge med, alt nydes gjenneom Sanserne … Hvad begeistrede Nystrævere jevnlig bringe tiltorvs om Omstyrtning af orthodox Formalisme og pueristisk Harmonistik, er nærmest latterligt, også overfor denne Komponists Fornyelser.»

Som nevnt ovenfor komponerte Winter-Hjelm to symfonier og flere kammermusikkverker, men fra 1870-årene var han ikke lenger like aktiv. Imidlertid opplevde han at flere av hans leilighetsverker ble meget godt mottatt, noe som virket inspirerende på ham. Allerede i 1863 hadde han komponert Thormod Kolbrunarskald for dobbelt mannskor og orkester skrevet til Det Norske Studentersamfunds jubileum det året. I 1883 så Luther-kantaten ved 400-årsjubileet dagens lys samt i 1897 den storslagne universitetskantaten Lyset til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. En kantate til det nordiske skolemøtet 1900 hører også med til Winter-Hjelms større leilighetsarbeider. I tillegg kommer en mengde romanser, klaverstykker og orgelpreludier – alt gjennomsyret av et lyrisk forfinet grunnpreg.

• Symfoni nr. 1 i B-dur, 1861
• Symfoni nr. 2 i h-moll, 1862
• Thormod Kolbrunarskald, kantate, 1863
• Luther-kantate, 1883
• Lyset, kantate (til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson), 1897
• 37 ældre Salmemelodier, 1876

• O. M. Sandvik: Norsk Koralhistorie, 1930
• Grinde, Nils: Norsk musikkhistorie, ny utg., 1993.
• Benestad, Finn m.fl., red.: Norges musikkhistorie, b. 2, 2000. 

• Otto Winter-Hjelm i Norsk biografisk leksikon