Mongolias historie

Mongolias historie begynner med Mongolriket i middelalderen. Dette riket ble erobret av Kina på slutten av 1300-tallet. Mongolia var under kinesisk herredømme til tidlig på 1900-tallet, men også russisk innflytelse gjorde seg gjeldende. I 1911 erklærte Ytre Mongolia seg for uavhengig etter kontakt med St. Petersburg. Indre Mongolia forble en del av Kina. Russland anerkjente imidlertid ikke Ytre Mongolias uavhengighet; i realiteten var landet i 1912–1919 nærmest et autonomt område under kinesisk overhøyhet og russisk proteksjon. Fra 1919 til 1921 var Mongolia igjen underlagt Kina.

En revolusjonær motstand støttet av russerne førte til uavhengighet i 1921. Et kommunistisk regime i nært samarbeid med Sovjetunionen ble innsatt og Mongolia ble verdens andre kommunistiske stat i 1924.

Etter omfattende demonstrasjoner med krav om demokratisering ble kommunistpartiets monopol i Mongolia opphevet i 1990. Det første valg med flere politiske partiet ble holdt samme år. I 1992 fikk Mongolia en forfatning etter vestlig demokratisk modell og med markedsøkonomi.

Siden forhistorisk tid har Mongolia vært befolket av nomader. På 900-tallet holdt stammer sammen i kortvarige allianser. Mot slutten av 1100-tallet forente høvdingen Djengis Khan mongolske stammer og dannet Mongolriket, som ble verdenshistoriens største imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.

Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire khanater (kongedømmer). I 1368 ble disse erobret av det kinesiske Ming-dynastiet som fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland og ødela den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum. Mongolriket gikk under.

Fra 1400-tallet var de mongolske steppefolkene undertvunget av Kina, med herskerdynastiene Ming og Ching (mandsjuene). Opprør forekom, men de ble knust av kinesiske generaler. På 1600-tallet skjelner man mellom Ytre Mongolia og Indre Mongolia, da sistnevnte ansees som en del av selve Kina.

Russisk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i Ytre Mongolia på 1800-tallet. Flere russiske handelssentre ble opprettet, og bofaste burjat-mongoler formidlet kulturkontakt. I 1902 ble de mongolske områdene åpnet for kinesisk bosetting av frykt for russisk ekspansjon, og innflyttingen tok til. Men for mongolene syntes det fjerne tsarregimet mindre farlig enn en strøm av kinesiske bønder og handelsmenn.

Under den kinesiske revolusjon erklærte Ytre Mongolia seg for uavhengig 28. desember 1911, etter kontakt med St. Petersburg. Mongolenes åndelige overhode, den åttende «levende Buddha», ble kronet som gudekonge i Ulan Bator. Russland anerkjente imidlertid ikke Ytre Mongolias uavhengighet; i realiteten var landet i 1912–1919 nærmest et autonomt område under kinesisk overhøyhet og russisk proteksjon. I 1919–1921 var Mongolia igjen underlagt Kina. Det føydale samfunnet bestod urokket.

En revolusjonær bevegelse oppstod, støttet av russerne. I 1921 stiftet Sukhe Bator (1893–1923) og Choibalsang (1895–1952) Det mongolske folks parti (fra 1924: Det mongolske folks revolusjonære parti), og en provisorisk regjering ble dannet. Med sovjetisk bistand fordrev de revolusjonære hviterussiske og kinesiske styrker, og regjeringen etablerte seg i 1924 i Ulan Bator. Da den åttende «levende Buddha» kort etter døde, ble Ytre Mongolia proklamert som folkerepublikk, trass i kinesiske protester, og med sovjetstaten som forbilde.

Etter noen år dukket det opp en «kapitalistklasse» med pro-kinesiske tendenser. Den ble knust i årene 1929–1932, og en mer revolusjonær politikk ble innledet. Men forsøk på tvangskollektivisering av jordbruket ble møtt med nedslakting av kveg, og sovjetisk hjelp måtte tilkalles for å stanse opprøret.

Da japanerne besatte Mandsjuria og rykket videre vestover, inngikk Sovjetunionen og Den mongolske folkerepublikk en traktat om gjensidig hjelp, og sovjetiske tropper rykket inn i 1936. Dette ble innledningen til enda hardere undertrykkelse, særlig av buddhismen, som hadde hatt en viktig historisk rolle. Marskalk Choibalsang hadde nær kontakt med Stalin gjennom det sovjetiske hemmelige politi. Munkene ble for en stor del likvidert, og de fleste av landets 700 klostre rasert; i alt skal om lag 100 000 mongoler ha mistet livet under terroren som kulminerte i 1938.

Nye massegraver ble påvist i 1990-årene. Da blusset også det religiøse livet opp igjen, og flere klostre ble gjenreist. Så sent som i 2003 ble det ved et kloster i Ulan Bator funnet en massegrav med levningene av minst 575 ofre. Ved likvidasjonen var de fleste iført munkedrakter.

Jumdsjagin Tsedenbal, Mongolias dominerende leder i over 30 år, ble avsatt i 1984 og hans dogmatiske regime kritisert. I 1989–1990 kom en bølge demonstrasjoner med krav om flerpartisystem og økonomiske reformer. En grunnlovsendring gjorde slutt på kommunistpartiets maktmonopol, og det første valget med deltagelse av flere partier ble holdt i 1990. Den demokratiske opposisjonen vant frem i byene.

Omfattende økonomiske reformer ble gjennomført i 1991. I året etter fikk Mongolia sin første aksjebørs, hovedsakelig som følge av omfattende privatisering. Samtlige borgere ble vederlagsfritt tildelt aksjeopsjoner i tidligere statsbedrifter.

Mongolia innførte i 1992 en ny forfatning etter vestlig, demokratisk modell. Landet ble ikke lenger kalt folkerepublikk, og den kommunistiske stjernen ble strøket av flagget. Det gamle kommunistpartiet endret i 1991 sin politiske profil ved offisielt å frasi seg marxisme-leninisme som ideologi til fordel for «vitenskapelig sosialisme». Ortodokse krefter ble rensket ut. Anført av en reformfløy hadde partiet fortsatt en dominerende rolle utover i 1990-årene.

Tradisjonell mongolsk kultur fikk en renessanse under demokratiseringsprosessen i 1990-årene; samtidig fikk også vestlig populærkultur innpass. Dsjengis-khan ble et av symbolene for den nye nasjonalismen og offisielt anerkjent som nasjonalhelt.

Fire opposisjonspartier gikk etter valgnederlag i 1992 sammen i alliansen Mongolias nasjonaldemokratiske parti (MNDP). MNDP-alliansen vant parlamentsvalget i 1996 med rent flertall; dermed fikk Mongolia for første gang siden 1924 et ikke-kommunistisk styre. Punsalmaagiyn Ochirbat vant i 1993 presidentvalget som MNDPs kandidat, men ble i 1997 etterfulgt av ekskommunisten Natsagiyn Bagabandi, en åpenbar reaksjon mot de vidtrekkende økonomiske reformtiltakene siden 1993. En tredjedel av mongolene levde da under fattigdomsgrensen. Bagabandi ble gjenvalgt som president i 2001, men måtte i 2005 vike plass for eksstatsminister Nambaryn Enkhbayar.

Parlamentsvalget i 2004 ble en triumf for den liberale opposisjonen, som vant over det gamle regjeringspartiet av reformerte kommunister med 40 mot 36 mandater. Ved forrige valg vant kommunistene hele 72 av 76 plasser, men fikk nå mandattallet halvert.

Statsminister Miyegombyn Enkhbold kom til makten i 2006 etter valgløfter om tiltak for raskere økonomisk vekst. Men ved makten møtte han motbør fra fraksjoner innen MPRP, og opposisjonen kritiserte regjeringen for korrupsjon, særlig i forbindelse med avtaler som ga utenlandske investorer konsesjon til utvinning av Mongolias mineralrikdommer. Enkhbold ble i november 2007 tvunget til avgang etter at han først var blitt avsatt som leder for Folkets revolusjonære parti (MPRP), det reformerte kommunistpartiet. Sanjaagiin Bayar fra samme parti overtok statsministerposten. Den nye statsministeren lovet en kritisk gjennomgang av alle konsesjoner til gruveindustrien.

I juni 2008 holdt Mongolia sitt første parlamentsvalg etter en ny valgordning der enmannskretser var erstattet av proporsjonal representasjon i flermannskretser. MPRP beholdt makten med 41 av 76 mandater. Utnyttelsen av landets mineralrikdommer var største valgkampsak. Et lovutkast fremmet av MPRP vil gi staten minst 51 prosent eierandel i nye store fellesforetak med utenlandske gruveselskaper. Opposisjonen vil bedre rammebetingelsene for private mongolske selskaper.

Påstander om valgfusk fra MPRP ga støtet til kraftige opptøyer i hovedstaden Ulan Bator. Fem personer døde og over 300, deriblant 100 politimenn, kom til skade under tumultene. 700 ble arrestert. Opposisjonen boikottet åpningen av den nye nasjonalforsamlingen.

Presidentvalget i mai 2009 ble vunnet av Tsakhiagijn Elbegdorj fra det største opposisjonspartiet, Demokratene, med knapp margin. Elbegdorj er kjent for å være skeptisk til utenlandsk innflytelse, og hans uttalte politikk for rettferdig og bærekraftig utvikling kan svekke mulighetene for utenlandske investeringer i gruveindustrien.

Omstillingen fra planøkonomi med delvis naturalhusholdning til en markedsbasert økonomi har vært vanskelig. BNP minket 20 prosent i perioden 1990–1995, men har siden vist forsiktig vekst. Siden tusenårsskiftet er fedriften og nomadekulturen blitt hardt rammet under Mongolias verste naturkatastrofe på et halvt århundre. Ekstremklima i form av tørke, oversvømmelser, sprengkulde og store snømengder førte til at over 13 millioner husdyr døde under de ytterst strenge vintrene fra 2000 til 2003. Landet fikk i disse årene omfattende krisehjelp fra FN og donorland, deriblant Norge.

Den samlede internasjonale bistanden har siden tusenårsskiftet svart til 60-70 prosent av statsbudsjettet. Om lag en tredel av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. I 2013 var Mongolia rangert som nummer 103 av 187 land på FNs levekårsindeks. Under den økonomiske omstillingen er de sosiale problemene blitt mer følbare. Tap av buskap og annet næringsgrunnlag har drevet titusener av nomader og halvmomader inn til byer og tettsteder. En omstridt lov om privatisering av statens jordeiendommer fra 2003 tar sikte på å sikre en sårbar befolkning et bredere næringsgrunnlag. Rundt halvparten av landets 586 000 husholdninger søkte om å få tildelt jord.

Mongolia er blant de fattigste land i verden – med BNP per innbygger på 3770 amerikanske dollar i 2013, ifølge Verdensbanken. Rundt en tredjedel av landets egen befolkningen lever under myndighetenes definerte fattigdomsgrense. Landet importerer cirka 70 prosent av sitt matvarebehov. En markant urbaniseringsprosess har ført til arbeidsledighet på over 30 prosent og press på infrastrukturen i byene. I senere år er offentlige helsetilbud og sosiale tjenester blitt svekket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.