Siden forhistorisk tid har Mongolia vært befolket av nomader. På 900-tallet holdt stammer sammen i kortvarige allianser. På slutten av 1100-tallet forente høvdingen Djengis Khan mongolske stammer og dannet Mongolriket

Etter Djengis Khans død ble riket delt i 4 khanater (kongedømmer). I 1368 ble disse erobret av det kinesiske Ming-dynastiet som fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland og ødela den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum. Mongolriket gikk under.

Fra 1400-tallet var de mongolske steppefolkene undertvunget av Kina, med herskerdynastiene Ming og Ching (mandsjuene). Opprør forekom, men de ble knust av kinesiske generaler. På 1600-tallet skjelner man mellom Ytre Mongolia og Indre Mongolia, som da ansees som en del av selve Kina.

Russisk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i Ytre Mongolia på 1800-tallet. Flere russiske handelssentre ble opprettet, og bofaste burjat-mongoler formidlet kulturkontakt. I 1902 ble de mongolske områdene åpnet for kinesisk bosetting av frykt for russisk ekspansjon, og innflyttingen tok til. Men for mongolene syntes det fjerne tsarregimet mindre farlig enn en strøm av kinesiske bønder og handelsmenn.

Under den kinesiske revolusjon erklærte Ytre Mongolia seg for uavhengig 28. desember 1911, etter kontakt med St. Petersburg. Mongolenes åndelige overhode, den åttende «levende Buddha», ble kronet som gudekonge i Ulan Bator. Russland anerkjente imidlertid ikke Ytre Mongolias uavhengighet; i realiteten var landet 1912–19 nærmest et autonomt område under kinesisk overhøyhet og russisk proteksjon; 1919–21 var det igjen underlagt Kina. Det føydale samfunn bestod urokket.

En revolusjonær bevegelse oppstod, støttet av russerne. I 1921 stiftet Sukhe Bator (1893–1923) og Choibalsang (1895–1952) Det mongolske folks parti (fra 1924: Det mongolske folks revolusjonære parti), og en provisorisk regjering ble dannet. Med sovjetisk bistand fordrev de revolusjonære hviterussiske og kinesiske styrker, og regjeringen etablerte seg 1924 i Ulan Bator. Da den åttende «levende Buddha» kort etter døde, ble Ytre Mongolia proklamert som folkerepublikk, trass i kinesiske protester, og med sovjetstaten som forbilde.

Etter noen år dukket det opp en «kapitalistklasse» med pro-kinesiske tendenser. Den ble knust 1929–32, og en mer revolusjonær politikk ble innledet. Men forsøk på tvangskollektivisering ble møtt med nedslaktning av kveg, og sovjetisk hjelp måtte tilkalles for å stanse opprøret.

Da japanerne besatte Mandsjuria og rykket videre vestover, inngikk Sovjetunionen og Den mongolske folkerepublikk en traktat om gjensidig hjelp, og sovjetiske tropper rykket inn 1936. Dette ble innledningen til enda hardere undertrykkelse, særlig av buddhismen, som hadde hatt en viktig historisk rolle. Marskalk Choibalsang hadde nær kontakt med Stalin gjennom det sovjetiske hemmelige politi. Munkene ble for en stor del likvidert, og de fleste av landets 700 klostre rasert; i alt skal om lag 100 000 mongoler ha mistet livet under terroren som kulminerte 1938.

Nye massegraver ble påvist i 1990-årene. Da blusset også det religiøse liv opp igjen, og flere klostre ble gjenreist. Så sent som 2003 ble det ved et kloster i Ulan Bator funnet en massegrav med levningene av minst 575 ofre; ved likvidasjonen var de fleste iført munkedrakter.

Jumdsjagin Tsedenbal, Mongolias dominerende leder i over 30 år, ble avsatt 1984 og hans dogmatiske regime kritisert. 1989–90 kom en bølge demonstrasjoner med krav om flerpartisystem og økonomiske reformer. En grunnlovsendring gjorde slutt på kommunistpartiets maktmonopol; det første valg med deltagelse av flere partier ble holdt 1990. Den demokratiske opposisjonen vant frem i byene.

Omfattende økonomiske reformer ble gjennomført 1991; året etter fikk Mongolia sin første aksjebørs, hovedsakelig som følge av omfattende privatisering. Samtlige borgere ble vederlagsfritt tildelt aksjeopsjoner i tidligere statsbedrifter.

Mongolia innførte i 1992 en ny forfatning etter vestlig, demokratisk modell. Landet ble ikke lenger kalt folkerepublikk, og den kommunistiske stjernen ble strøket av flagget. Det gamle kommunistpartiet endret i 1991 sin politiske profil ved offisielt å frasi seg marxisme-leninisme som ideologi til fordel for «vitenskapelig sosialisme». Ortodokse krefter ble rensket ut. Anført av en reformfløy hadde partiet fortsatt en dominerende rolle utover i 1990-årene.

Tradisjonell mongolsk kultur fikk en renessanse under demokratiseringsprosessen i 1990-årene; samtidig fikk også vestlig popkultur innpass. Dsjengis-khan ble et av symbolene for den nye nasjonalismen og offisielt anerkjent som nasjonalhelt.

Fire opposisjonspartier gikk etter valgnederlag 1992 sammen i alliansen Mongolias nasjonaldemokratiske parti (MNDP). MNDP-alliansen vant parlamentsvalget 1996 med rent flertall; dermed fikk Mongolia for første gang siden 1924 et ikke-kommunistisk styre. Punsalmaagiyn Ochirbat vant i 1993 presidentvalget som MNDPs kandidat, men ble i 1997 etterfulgt av ekskommunisten Natsagiyn Bagabandi, en åpenbar reaksjon mot de vidtrekkende økonomiske reformtiltak siden 1993. En tredjedel av mongolene levde da under fattigdomsgrensen. Bagabandi ble gjenvalgt som president i 2001, men måtte i 2005 vike plass for eksstatsminister Nambaryn Enkhbayar.

Parlamentsvalget 2004 ble en triumf for den liberale opposisjonen, som vant over det gamle regjeringspartiet av reformerte kommunister med 40 mot 36 mandater. Ved forrige valg vant kommunistene hele 72 av 76 plasser, men fikk nå mandattallet halvert.

Statsminister Miyegombyn Enkhbold kom til makten i 2006 etter valgløfter om tiltak for raskere økonomisk vekst. Men ved makten møtte han motbør fra fraksjoner innen MPRP, og opposisjonen kritiserte regjeringen for korrupsjon, særlig i forbindelse med avtaler som ga utenlandske investorer konsesjon til utvinning av Mongolias mineralrikdommer. Enkhbold ble i november 2007 tvunget til avgang etter at han først var blitt avsatt som leder for Folkets revolusjonære parti (MPRP), det reformerte kommunistpartiet. Sanjaagiin Bayar fra samme parti overtok statsministerposten. Den nye statsministeren lovet en kritisk gjennomgang av alle konsesjoner til gruveindustrien.

Juni 2008 holdt Mongolia sitt første parlamentsvalg etter en ny valgordning der enmannskretser var erstattet av proporsjonal representasjon i flermannskretser. MPRP beholdt makten med 41 av 76 mandater. Utnyttelsen av landets mineralrikdommer var største valgkampsak. Et lovutkast fremmet av MPRP vil gi staten minst 51 prosent eierandel i nye store fellesforetak med utenlandske gruveselskaper. Opposisjonen vil bedre rammebetingelsene for private mongolske selskaper.

Påstander om valgfusk fra MPRP ga støtet til kraftige opptøyer i hovedstaden Ulan Bator. Fem personer døde og over 300, deriblant 100 politimenn, kom til skade under tumultene. 700 ble arrestert. Opposisjonen boikottet åpningen av den nye nasjonalforsamlingen.

Presidentvalget i mai 2009 ble vunnet av Tsakhiagijn Elbegdorj fra det største opposisjonspartiet, Demokratene, med knapp margin. Elbegdorj er kjent for å være skeptisk til utenlandsk innflytelse, og hans uttalte politikk for rettferdig og bærekraftig utvikling kan svekke mulighetene for utenlandske investeringer i gruveindustrien.

Omstillingen fra planøkonomi med delvis naturalhusholdning til en markedsbasert økonomi har vært vanskelig. BNP minket 20 prosent i perioden 1990-95, men har siden vist forsiktig vekst. Siden tusenårsskiftet er fedriften og nomadekulturen blitt hardt rammet under Mongolias verste naturkatastrofe på et halvt århundre. Ekstremklima i form av tørke, oversvømmelser, sprengkulde og store snømengder førte til at over 13 millioner husdyr døde under de ytterst strenge vintrene fra 2000 til 2003. Landet fikk i disse årene omfattende krisehjelp fra FN og donorland, deriblant Norge.

Den samlede internasjonale bistanden har siden tusenårsskiftet svart til 60-70 prosent av statsbudsjettet. Om lag en tredel av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. I 2013 var Mongolia rangert som nummer 103 av 187 land på FNs levekårsindeks. Under den økonomiske omstillingen er de sosiale problemene blitt mer følbare. Tap av buskap og annet næringsgrunnlag har drevet titusener av nomader og halvmomader inn til byer og tettsteder. En omstridt lov om privatisering av statens jordeiendommer fra 2003 tar sikte på å sikre en sårbar befolkning et bredere næringsgrunnlag. Rundt halvparten av landets 586 000 husholdninger søkte om å få tildelt jord.

Mongolia er blant de fattigste land i verden -- med BNP per innbygger på 3770 USD i 2013, ifølge Verdensbanken. Rundt 1/3 av landets egen befolkningen lever under myndighetenes definerte fattigdomsgrense. Landet importerer ca. 70 prosent av sitt matvarebehov. En markant urbaniseringsprosess har ført til arbeidsledighet på over 30 prosent og press på infrastrukturen i byene. I senere år er offentlige helsetilbud og sosiale tjenester blitt svekket.

Fra revolusjonen i 1924 til slutten av 1980-årene fulgte Mongolia Sovjetunionens utenrikspolitiske linje. Kina anerkjente Den mongolske folkerepublikk først i 1946. Store sovjetiske styrker var stasjonert langs Mongolias grense mot Kina. Forholdet til Kina var lenge spent, men ble erklært normalisert i 1992, etter at sovjettroppene var trukket ut.

Hovedvekten i Mongolias nye utenrikspolitikk legges på økonomisk samvirke og forsøk på å tiltrekke investeringer og utviklingsbistand. Nesten hele Mongolias utenrikshandel hadde vært med Sovjetunionen og andre østblokkland.

Siden 1990 har Mongolia forsøkt å etablere bred internasjonal kontakt for å minske avhengigheten av naboene Kina og Russland. Landet har et tett samvirke med FN, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken. Fra midten av 1990-årene har Kina vært største investor og handelspartner med Japan som nummer 2. Siden tusenårsskiftet har Kina tatt imot om lag 60 prosent av Mongolias eksport og svart for nærmere 20 prosent av landets import.

Mongolia har også et godt forhold til USA. En mongolsk troppekontingent på 150 mann til den USA-koalisjonen i Irak ble trukket tilbake i september 2008. Ved inngangen til 2009 deltok Mongolia med 250 soldater i FNs fredsbevarende operasjon i Liberia.

Gode forbindelser og et balansert forhold til Russland som viktigste leverandør av energi, og til Kina som viktigste eksportmarked, er Mongolias utenrikspolitiske hovedprioritet og konstante utfordring. I bunnen av disse bilaterale forhold ligger vennskaps- og samarbeidsavtaler med Russland (1993) og Kina (1994), basert på de såkalte fem prinsipper for fredelig sameksistens.

Mongolia viser økende interesse for regionalt samarbeid og ble medlem av ASEAN Regional Forum i 1998. Mongolia ble formelt tatt opp som medlem av Asia-Europe Meeting (ASEM) i 2008, et forum for drøftelser mellom EU og ASEAN-landene. Mongolia og EFTA-landene undertegnet i 2007 en felleserklæring om å styrke økonomisk samarbeid og handel.

Det har tradisjonelt vært svært liten kontakt mellom Norge og Mongolia, men med noe hyppigere besøksutveksling i senere år. Kronprins Haakon besøkte Mongolia 2008 i egenskap av goodwillambassadør for FNs utviklingsprogram, UNDP. President Elbegdorj besøkte Norge i 2012, som det første mongolske statsoverhodet noensinne. Norges ambassade i Beijing er sideakkreditert til Mongolia, mens Mongolia dekker Norge fra sin ambassade i Brussel. Ny ambassade er under etablering i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge.

Norsk Luthersk Misjonssamband har hatt bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994. Samlet norsk bistand til Mongolia utgjorde ifølge Norad 3,9 millioner kroner i 2013, noe mindre enn tidligere år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.