Plyndring, i folkeretten betegnelse for væpnede styrkers åpenlyse og rettsstridige tilegnelse av den fiendtlige sivilbefolknings eiendeler under krig, idet befolkningens krigsfrykt eller den egne militære overlegenhet utnyttes. Er tilegnelsen ikke åpenlys, regnes tilegnelsen som tyveri el.l. Plyndring var i tidligere tider svært utbredt, men er nå uttrykkelig forbudt ved bestemmelser i Landkrigsreglementet (4. Haagkonvensjon) av 1907 (art. 47) og Genèvekonvensjonen av 1949 om beskyttelse av sivile i krigstid (art. 33). I de fleste lands militære straffelover er plyndring belagt med streng straff; i Norge ved den militære straffelov av 22. mai 1902 kap. 10. Som plyndring regnes ikke rekvisisjon av mat og brensel til å dekke et tilfeldig oppstått behov. For sjøkrig gjelder særlige regler som tillater at krigførende tilegner seg også fiendtlig privateiendom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.