Mahmoudan Hawad

Hawad er født i Aïrfjellene i det sørlige Sahara. Han tilbrakte barndommen og ungdommen som nomade i ørkenen. Opplysningene man har om barndommen og ungdommen hans, kommer i all hovedsak fra essayer og artikler han selv har skrevet. Her forteller han om reiser på kamelryggen sammen med faren og brødrene sine, samt om lite skolegang, siden familien stadig var på flyttefot. Hawad flyttet til Frankrike på slutten av 1980-tallet i det han selv kaller frivillig landflyktighet. Han bor og arbeider nå i Aix-en-Provence.

Et typisk trekk ved Hawads skildringer av egen barndom og ungdom er at han ikke romantiserer eller skjønnmaler livet som nomade. Han skildrer en livsform preget av stor fattigdom og mye fysisk slit, både for voksne og for barn. I diktsamlinger og i andre typer tekster beskriver han for eksempel den vedvarende jakten på vannkilder og den uutholdelige heten som tærer på folk og dyr.

Et grunnleggende spørsmål for Hawad er hvilken nasjon han egentlig tilhører. Tuaregene flytter rundt med kamelflokkene sine i det sørlige Sahara. Sahara er en region som europeiske koloniherrer hadde fordelt seg imellom, blant annet på den store kolonikonferansen i Berlin i 1884–1885. Oppdelingen av Sahara som innebar at ørkenen ble tilhørende en rekke ulike stater, førte også til at mange innbyggere i Sahel-området nå følte at de ble tilknyttet et annet land enn det de så som sitt naturlige fedreland. Tuaregene i det sørlige Sahara opplevde i tillegg at ørkenen nå var blitt oppdelt av en rekke vilkårlige grenser som det var meningsløst for dem å forholde seg til.

Denne vilkårlige oppdelingen av landområder som tuaregene tradisjonelt hadde hatt fri adgang til, er et av de viktigste utgangspunktene for hele Hawads forfatterskap. Han hevder at tilhørighet til et land er et eksistensielt spørsmål som ikke kan avgjøres gjennom forhandlinger og politiske kompromisser. Derfor har tuaregene som truet urfolk mistet selve grunnlaget for sin eksistens. Krenkelsen av deres rettigheter som koloniseringen av Sahel innebar, er et sentralt tema i hele Hawads forfatterskap.

Til forskjell fra de fleste moderne forfatterne fra Afrika, har ikke Hawad universitetsutdannelse. Som ung mann var han dagarbeider, og han var også arbeidsløs i lange perioder. Politisk er han radikal, men han står vesentlig nærmere anarkismen enn den revolusjonære marxismen som ellers har hatt sterk innflytelse i samtidens Afrika.

En viktig inspirasjonskilde for Hawad er de gamle manuskriptene, for eksempel av Koranen, der det er brukt kalligrafi. Hawad har skapt en uttrykksform der han forener språk og bilde og som han kaller «la furigraphie». Dette begrepet bygger på det franske ordet for raseri (fureur), og i de «furigrafiske» tekstene sine vil han gi raseriet en kunstnerisk form og protestere mot de kreftene han mener stenger mennesket inne både i konkret og i overført betydning. Denne innestengtheten hindrer dem i å møte skjønnheten og forferdelsen i tilværelsen, og det er denne erfaringen av skjønnhet og gru som i følge Hawad fyller livet med virkelig innhold.

Mahmoudan Hawad bruker tuaregspråket tamashaq. Dette er et berbersk språk som brukes i mange av landene som grenser til Sahara. Tamashaq er et muntlig språk, og den skriftlige formen av dette språket kalles tifniagh. Hawad regnes som den eneste forfatteren som har skrevet skjønnlitteratur på dette språket. Han har først skrevet teksten på tifniagh og deretter selv utformet en skriftlig fransk versjonen i samarbeid med sin kone. Flere av diktsamlingene hans er utgitt i tospråklige utgaver: tifniagh og fransk.

Hawad debuterte som lyriker i 1985 med samlingen Caravane de la soif (Tørstens karavane). Diktene er skrevet i ubunden form og i et poetisk språk som er beslektet med språket hos Aimé Césaire og Léopold Sédar Senghor. Stilen er modernistisk og blant annet påvirket av surrealismen, men Hawads tekster er ikke hermetiske; de kan leses av et stort publikum.

I diktene uttrykker Hawad sitt raseri både over de europeiske kolonimaktene og overfor alle slags stengsler som begrenser menneskenes muligheter til livsutfoldelse. Men et like viktig tema hos Hawad er den ytre naturen og særlig stjernehimmelen som følger karavanen om natten og viser vei. Derfor er natten en venn av den reisende i ørkenen, mens dagen, med lyset som blender og varmen som kveler, er hans fiende.

Blant Hawads mest kjente diktsamlinger kan nevnes Testament nomade (Nomadisk testament, 1987) og La Danse funèbre du soleil (Solens sørgedans, 1992). Samlingen Houle des horizons (Horisontenes dønning, 2006) er blant annet en protest mot prøvesprengningene av atomvåpen som Frankrike foretok i Sahara i tiden da diktsamlingen ble skrevet.

Samlingen Dans la Nasse (I fiskefellen, 2014) regnes som en av Hawads mest betydelige samlinger. Den har et mer eksplisitt selvbiografisk preg enn noen av de tidligere diktsamlingene hans. Hawads dikt er preget av stor bitterhet når det gjelder måten franskmennene har behandlet hans folk på. Han mener at prinsippene i den franske grunnloven ofte ikke blir etterlevd når det gjelder folk med en kultur så ulik den europeiske som kulturen tuaregene har.

En av Hawads siste tekster til nå er Vent rouge (Rød vind, 2020). Her formidler han sin fortvilelse over måten tuaregenes land og kultur er blitt behandlet på, ved å skape tekster der syntaks og bildebruk nærmest går i oppløsning. Det at språket ødelegges, blir et bilde på hvordan den kulturen tekstene springer ut fra, trues med ødeleggelse i en verden hvor de moderne europeiske verdiene dominerer.

Når Hawad vil protestere mot hvordan det europeiske levesettet truer tradisjoner og verdier i hans egen kultur, bryter han også med uttrykksformer som er hentet fra den europeiske tradisjonen. Dette ser man ikke minst når han i sin lyrikk fører inn elementer som er mer beslektet med romanen eller med eposet. Hawad har betegnet enkelte av tekstene sine for romaner, men ulikhetene mellom tekster som kalles lyrikk, og tekster som kalles romaner, er små. Alle tekstene hans rommer den samme foreningen av polemikk og poesi.

Hawads lyrikk er etter hvert blitt oversatt til flere språk. Testament nomade er blitt oversatt til arabisk av den anerkjente syriske dikteren Adonis. Det er kommet en engelsk oversettelse ved Christopher Wise av Dans la Nasse. Denne diktsamlingen er også oversatt til nederlandsk. Kortere utdrag av Hawads diktsamlinger finnes på flere språk.

Hawad besøkte den internasjonale poesifestivalen i Oslo i oktober 2010 og fremførte her et utvalg av sine tekster. I 2017 fikk han den internasjonale Argana-prisen, en anerkjent litterær utmerkelse som deles ut i Marokko.

• Nigers franskspråklige litteratur
• Niger
• tuareger

• Christopher Wise (redaktør): Encyclopedia of African Literature, Routledge London, 2001, ISBN 978-0-203-36126-9.
• Christopher Wise (redaktør): Scribes, Griots, Poets. New Writing from West Africa. 2020, Western Washington Universitys skriftserie, bind 80, Bellingham, Washington.
• Mahmoudan Hawad: Poèsies 1985-2015. Innledning ved Hélène Claudot-Hawad. 202 sider, Gallimard, Paris 2017 [I bokserien Poésies].