Nigers franskspråklige litteratur

Som i de fleste afrikanske land, finner man i Niger en rik muntlig diktning som går langt tilbake i tid. Den skriftlige litteraturen på fransk er derimot av forholdsvis ny dato. Man sier ofte at den ble grunnlagt av Boubou Hama (1906–82). Han var den første fra Niger som fikk fransk lærerutdanning, og mens landet var en koloni, arbeidet han blant annet for å gi det et skolesystem som fungerte. I de første årene etter frigjøringen i 1960 spilte han en viktig politisk rolle; han var blant annet president i nasjonalforsamlingen i en rekke år. Men etter statskuppet i 1974 mistet han sin innflytelse, og han var også politisk fange en tid. Etter hans død har franskvennlige regimer i Niger betraktet ham som en av nasjonens fedre. Blant annet er nasjonalbiblioteket i landet oppkalt etter ham, og han har gitt navn til den viktigste litterære prisen i Niger. I 1970 fikk han selv Le grand prix littéraire de l'Afrique noire («Den store litterære prisen for det svarte Afrika»).

Boubou Hama hadde et rikholdig og variert forfatterskap som omfatter essayer, fortellinger, teaterstykker og barnebøker. Kotia-Nima (3 bind, 1967–69) er et selvbiografisk essay der han ikke minst skildrer sitt møte med Europa. Blant hans øvrige essayer kan nevnes Le Retard de l'Afrique (1972, «Afrikas forsinkelse»). Her hevder Hama at det faktum at utviklingen går saktere i Afrika enn i Europa, ikke bare er en ulempe, men kan forandre kontinentet på en måte som er mer bærekraftig på lengre sikt. Man kan også trekke fram hans essay Les grands Problèmes de l'Afrique des indépendances («De store problemene i det uavhengige Afrika»). Den posthume selvbiografien Izé-Gani (1985) regnes blant hans viktigste bøker. Her skildrer han sin vei fra å være en villstyring eller et «uregjerlig barn», som er betydningen av Songhai-ordet «Izé-Gani», til å bli en reflektert voksen som tror på humanistiske verdier. 

På 1970- og 1980-tallet sto det fram en rekke viktige romanforfattere i Niger. En av de første var Idé Oumarou (1937–2002), som også har vært betydningsfull som politiker og administrator. Han har blant annet vært generalsekretær for Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) fra 1983 til 1985. Hans mest kjente litterære verk er romanen Gros plans (1977, «Nærbilder») , som skildrer utviklingen i Niger gjennom en rekke bilder fra livet i hovedstaden Niamey. Denne boken ble i 1978 belønnet med Grand prix littéraire de l'Afrique francophone («Den store litterære prisen for det franskspråklige Afrika»). Oumarou har også skrevet noveller og teaterstykker.

Til samme generasjon hører Abdoua Kanta (født 1946) og Amadou Ousmane (født 1948). Kanta er mest kjent som journalist og som filmskaper, men romanen hans Le Déraciné (1971, «Den rotløse») regnes som den første romanen fra Niger. Men han er særlig kjent for Halimatou (1986). Denne kortromanen skildrer en ung pike som vokser opp under vanskelige forhold blant nomadene i det sørlige Sahara. Ousmane er jurist, og bøkene hans behandler ofte spørsmål som har tilknytning til juss og til rettssystemene i det moderne Afrika. Hans gjennombrudd kom med romanen 15 ans, ça suffit (1977, «Femten år, det er tilstrekkelig». Flere av romanene og novellesamlingene hans har kommet i store opplag. 

En av de mest kjente romanene skrevet av en forfatter fra Niger, er Sarraounia (1980) av Abdoulaye Mamani (1932–1993). Den skildrer en kvinnelig høvding som på slutten av 1800–tallet kjempet mot koloniherrene og særlig mot en fransk militær avdeling som var kjent for sin helt spesielle grusomhet. Boken forener virkelighetskildring og fiksjon og stilen kan betraktes som en form for fantastisk realisme. Mamani skrev også et teaterstykke og utga flere diktsamlinger. Lyrikken hans er samlet i Œuvre poétique (1993). Mahamadou Halilou Sabbo (1937–2006) behandler problemer i samtidens Afrika. Han er mest kjent for kortromanen Abboki ou l'appel de la côte (1978, «Abboko eller kallet fra kysten» som skildrer fremmedarbeidere fra Niger i Elfenbenskysten, og for romanen Les Caprices du destin (1981, «Skjebnenes luner»). Her beskriver han hvordan skolesystemet i landet bidrar til å skape sosiale skjevheter.

Hawad (født 1950) regnes som den mest sentrale representanten for tuaregenes moderne litteratur. Han vil formidle  nomadenes livsopplevelse både gjennom skrift og gjennom bilder, og han har skapt en språklig og billedlig form som han kaller «la furigraphie». Gjennom den vil han gi raseriet sitt et kunstnerisk uttrykk og protestere mot de krefter som han mener stenger menneskene inne både fysisk og mentalt. Dermed får de verken møte skjønnheten eller forferdelsen i tilværelsen. Hans første diktsamling var Caravane de la soif (1985, «Tørstens karavane»). Hans kanskje mest kjente samling Testament nomade («Nomadisk testamente») kom i 1987 og er gjendiktet til flere språk. Blant hans andre tekster kan nevnes La Danse funèbre du soleil (1992, «Solens sørgedans»), Houle des horizons (2006, « Horisontenes dønning»). og Dans la nasse (2014. «I fuglenettet»), som utkom i en tospråklig tuareg–fransk utgave. Hawads franske hustru, Hélène Claudot-Hawad, er sosialantropolog og lingvist og har skrevet en rekke viktige bøker om tuaregenes språk og levesett. 

Det er sagt at 1970- og 1980-tallet var en storhetstid for litteraturen i Niger, men at det senere har skjedd lite innenfor landets litterære liv. En forfatter som fremdeles er aktiv er Idé Adamou (født 1951). Han debuterte på 1980-tallet både som lyriker med Cri inachevé (1984, «Ufullendt rop») og som romanforfatter med La Camisole de paille (1987, «Stråjakken»). Adamou har særlig fått oppmerksomhet med de seneste romanene sine som Tous les blues ne donnent pas le cafard (2009, «Ikke enhver blues gjør deg nedtrykt») og La parenthèse du fleuve (2015, «Flodens krumning»). Adamou behandler problemene i det moderne Afrika i en stil preget av humor, ironi og språklig lek. Som mange av forfatterne fra Niger har Adamou hatt høye politiske verv, men han har også blitt utsatt for kritikk fra lederne i landet. Gjennom forfatterskapet sitt kjemper han for mer demokrati i Niger og mindre maktmisbruk fra regjeringens side.

I den siste tiden har det også stått fram enkelte kvinnelige forfattere i Niger. Den mest kjente blant dem er trolig Hélène Kaziende (født 1967). Hun har virket som lærer og som journalist og bor nå i Togo. Kaziende ble premiert i en novellekonkurranse i 1990, men hun er mest kjent for to romaner: Aydia (2006) er en skildring av en liten pike som vokser opp på landet, og av hvilket slit det er for henne både å gå på skolen og være med på å fø familien. I Les Fers de l'absence (2011, «Fraværets lenker») skildrer en politisk fange i sin dagbok livet i fengselet, og i særlig grad hvor sterkt han savner hustru og barn. Man kan også nevne Adèle Barry, pseudonym for Fatoumata Ibrahim Barry (født 1991) som i 2015 debuterte med novellesamlingen En attendant minuit («Mens vi venter på midnatt»). Samlingen behandler kontroversielle temaer som AIDS, omskjæring og politiske konflikter og har fått stor oppmerksomhet både i og utenfor Niger. 

Det finnes en viss forlagsvirksomhet i Niger, men mange av forfatterne ønsker likevel helst å gi ut bøkene sine i utlandet, særlig i Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.