India har over én milliard innbyggere og er verdens nest folkerikeste land, etter Kina. Landet er relativt tett befolket, og befolkningen består av en rekke ulike etniske grupperinger.

I løpet av 1999 passerte India én milliard innbyggere, og er verdens nest folkerikeste land, etter Kina. Ifølge FNs befolkningsstatistikk var det i 2014 ca. 1,26 milliarder innbyggere i India.  Folketallet passerte 250 millioner i midten av 1920-årene og 500 millioner i 1966. Gjennomsnittlig levealder har økt betydelig i senere år. Mens den i 1951 var så lav som 32 år, og 47 år i 1971, var forventet levealder i 2014 kommet opp i ca. 68,1 år for kvinner og 64,6 år for menn. Stigningen i levealder skyldes blant annet effektiv bekjempelse av mange sykdommer som tuberkulose, kopper, kolera og malaria og en sterkt fallende spedbarnsdødelighet.

De etniske forholdene i India er komplekse. Gjennom historien har innvandring ført et til et mangfold av folkeslag, språk og kulturformer på det indiske subkontinent. Gjennom århundrene har folkegruppene blandet seg med hverandre så sterkt at de enkelte gruppene ikke folk ikke klart kan avgrenses.

I India er det ikke etnisk opphav eller hudfarge som setter skiller mellom folkegruppene, men først og fremst språk. Språk, som riktignok viser et visst samsvar med kulturelle og etniske skiller, har dannet grunnlaget for Indias inndeling i stater etter uavhengigheten.

Ut fra språklige og etniske kriterier er det vanlig å dele inn i tre regionale grupper eller soner i India, i tillegg til den dravidiske i sør: den sentrale, den nordlige og grensesonen i nord, nordøst og øst. I den sentrale og i den nordlige sonen tales indoariske språk, og de enkelte språksamfunn sammenfaller i stor grad med inndelingen i stater.

I grensesonen lever en rekke ulike folkeslag. Langs Himalayas sørskråninger er befolkningen fra de høyere kastene indoarisktalende pahari, mens befolkningen fra lavere kaster er av tibeto-burmansk opprinnelse. I Assams grenseområder mot Tibet og Myanmar lever en rekke folkegrupper som taler tibeto-burmanske språk, for eksempel naga, aka, dafla, apatani og lakher. Ellers finnes det stammefolk i fleste regioner i India.

Offisielt er 7,5 % av Indias befolkning klassifisert som stammefolk. Gruppene som kalles stammer har til felles at de som regel holder til i forholdsvis utilgjengelige jungel- eller fjellstrøk, snakker egne språk og i motsetning til bondebefolkningen ellers ikke driver plogbruk, men svibruk. Dette jordbruket er ofte kombinert med jakt og sanking, i noen tilfeller også tamdyrhold. De fleste stammefolkene regnes med til den pre-dravidiske befolkningsgruppen, det vil si at deres røtter i området går lengre tilbake enn resten av begolkningen. 

India er forholdsvis tett befolket (354 innbyggere per km2 i 2013), men folketettheten viser store regionale variasjoner. Tettest befolket er Det nordindiske lavland og kysten av Sør-India med 500–1000 innbyggere per km2. Høyest folketetthet har delstatene Vest-Bengal med over 900 innbyggere per km2 i 2013, deretter kommer Bihar og Kerala. Store deler av Deccan-platået har en folketetthet på 100–200 innb.yggere per km2, mens randområdene, dvs. grensestrøkene mot nordvest og nordøst samt Rajasthan, er tynnest befolket med 50–100 innbyggere per km2.

Ca. 69 % av Indias befolkning er bosatt på landsbygda. Se for øvrig tabell over de største byene.

Befolkningsbildet kompliseres ved at det skilles mellom kastene i det hinduiske India og andre grupper, noen kalt stammer og andre religiøse sekter (for eksempel syriske kristne, sikher, jainister).

Bruken av betegnelsen kaste, stamme og sekt er lite konsekvent, og kan i mange tilfeller bare tas som en pekepinn på gruppens opprinnelse. I samhandling med hinduer blir alle slike grupper rangert etter rituell renhet med referanse til de hinduiske kategoriene brahmaner (prester), kshatriya (krigere), vaishya (handelsfolk), shudra (tjenere) og «urørbare», slik som disse kategoriene er foreskrevet i hinduiske hellige skrifter.

Gjennom denne prosessen integreres de forskjelligste folkeslag i det indiske storsamfunnet, selv om denne integrasjonen varierer både i form og grad. Fra et hindusynspunkt er alle enhetene kaster, mens gruppene selv kan mene at de står utenfor eller i direkte opposisjon til hinduismen. Dette gjelder mange kristne og muslimske sekter, og noen av de større stammesamfunnene, som for eksempel santaler.

Ifølge den indiske forfatningen eksisterer ikke kastesystemet. Likevel bestemmer det i stor grad fortsatt indernes sosiale, politiske og yrkesmessige tilhørighet, selv om det sakte er i ferd med å utviskes blant middelklassen i storbyene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.