Hjalmar Christensen

Hjalmar Christensen, født i Førde i Sunnfjord, norsk forfatter og kritiker; bror av I. E. Christensen. Debuterte 1889 med romanen En frisindet, som ble fulgt av Bastarder (1893) og skuespillene Loths Hustru (1892) og En Seierherre (1893). Av større betydning er hans kritiske og litteraturhistoriske arbeider fra denne tid. I Unge Nordmænd (1893) prøvde han å karakterisere de nye strømningene i samtiden; senere fulgte essaysamlingene Nordiske Kunstnere (1895), Vort litterære Liv (1902) og Danske Digtere i Nutiden (1904). I sin vitenskapelige produksjon behandlet Christensen især åndslivet på siste halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Streiftog i Oplysningstiden (1899), Nicolai Wergeland (1899) og Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905).

I 1902 ble han dr.philos. på en avhandling om Gustave Flaubert. Skjønnlitterært gjennombrudd med den selvbiografiske romanen Et Liv (1910), og han vant en stor leserkrets med romaner og fortellinger der han skildret eldre norsk embetsmannskultur: Fogedgaarden (1911), Brødrene (1912), Den gamle bygd (1913), Den nye bygd (1914), Far og søn (1915), Tuntræet (1917) og Dæmring (1918). Utgav skuespillene Din egen herre (1913) og Professor Marga (1920). Han utfoldet også en mangesidig publisistisk virksomhet: Før og nu; studier og stemninger (1915), Den hvide races selvmord (1916), Fædrelandet i verdenskrigens lys (sammen med broren, 1916) og Byzanz-Balkan (1923); de sistnevnte er preget av et sterkt tyskorientert syn. Hans utvalgte romaner i 5 bind utkom 1920. I romanen Klosteret på Undrum (1924) gav han et siste oppgjør med seg selv og sin samtid. Christensen døde like etter utgivelsen av Den blinde Gud, hvor han kom tilbake til den første verdenskrigs problemer.

• Utdypning (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur