Willy Dahl

Willy Dahl vokste opp i et arbeidermiljø i Bergen og tok examen artium i 1946. Han studerte ved Universitetet i Bergen og ble i 1955 magister i litteratur og i 1958 cand.philol. med nordisk hovedfag. I de følgende årene arbeidet han som lektor ved Bergen Katedralskole, inntil han ble universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen og fra 1965 universitetslektor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I 1977 ble han utnevnt til professor ved daværende Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Han var professor ved Universitetet i Bergen fra 1981 til 1992.

Hans første verk, Stil og struktur (1965), ble en formidabel suksess. Det ble brukt som lærebok i stilistikk ved en rekke universiteter og høyskoler og kom i flere utgaver, den siste så sent som i 1995. Hans teoretiske utgangspunkt her og i hans tidligste tekstanalytiske verker er nykritikken eller New Criticism, som på denne tiden ennå ikke var nådd norske læresteder. Hans ærend var å lære elever og studenter å nærlese teksten uten sideblikk til litteraturhistorie og samfunnsproblemer, og Stil og struktur ble virkelig en øyeåpner. Boken er en pedagogisk fulltreffer ved at den både forklarer ulike stilistiske og strukturelle elementer som analytikeren bør forholde seg til, demonstrerer nærlesningsteknikken på kjente skjønnlitterære norske tekster, og samtidig får fram det historiske spennet i prosaens fortelleteknikker.

Willy Dahl oppga ikke sitt tekstnære utgangspunkt da den ideologikritiske bølgen veltet inn over universitetene på 1970-tallet. Men med hans arbeiderbakgrunn og sosialistiske sympatier falt det ham lett å slutte seg til og inkorporere den nye trenden i litteratursynet sitt. Som han skriver i Garman & Worse i nærlys og perspektiv (1973): «Det er ingen nødvendig motsetning mellom nykritikkens nærlys og den marxistiske litteraturteoris perspektiv, – de kan belyse teksten på hver sin måte, samtidig, og i utfylling av hverandre.» Dette sitatet forteller, med visse modifikasjoner, noe om de to bærebjelkene i Willy Dahls senere litteraturforskning; de ble grunnlaget både for hans fine monografi Kristian Elster. Veien fra Grundtvig til Marx (1977) og for hans senere litteraturhistorieskriving. Det personlig-biografiske stoffet ble nedtonet til fordel for en dialektisk-materialistisk metode, hvor forfatteren mer blir betraktet som produkt av og representant for bestemte samfunnsgrupper og -klasser enn som et særegent individ. Hans viktigste teoretiske utgangspunkt var verkene til kulturteoretikeren Raymond Williams og kultursosiologen Lucien Goldmann.

Syntesen av nærlesning og sosial og politisk historie ble et viktig utgangspunkt for Willy Dahls største bragd, den trebinds store litteraturhistorien Norges litteratur. Tid og Tekst 1814–1972 (1981–1989). Her brøt han med tradisjonelle litteraturhistoriske epokeinndelinger og tok i stedet utgangspunkt i skjellsettende politisk-historiske begivenheter, som årstallene antyder. Litteraturhistorien vakte stor oppmerksomhet, både av negativ og positiv art. Anmelderne var ikke alltid overbevist av Willy Dahls løsninger; de mente at noe av sammenhengen og oversikten gikk tapt når det enkelte forfatterskapet ble splittet opp over ulike kapitler og sosiale roller ble viktigere enn forfatterindividet. Noen pekte også på at kvinnelige forfattere ble nedprioritert. De fleste understreket likevel at hans metode kunne gi ny litteraturhistorisk innsikt og interessante omvurderinger av velkjente eller glemte forfatterskap.

Et annet viktige felt i Willy Dahls forskning og formidling har vært hans arbeid for å få kriminallitteraturen og underholdningslitteraturen fram i lyset og gjøre den til gjenstand for seriøs forskning. I 1974 utga han "Dårlig" lesning under parafinlampen, og siden fulgte en rekke bøker om underholdningslitteratur, som kulminerte med storverket Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie (1993). Melkior Pedersens satiriske roman Natteritt. En roman om godtfolks barn i det villeste vesten (1978) bærer bud om Willy Dahls intime kjennskap både til western-sjangeren og til norsk klassisk skjønnlitteratur.

Av hans øvrige arbeid må nevnes hans biografi Arnulf Øverland (1989) – ikke uten en viss polemisk snert – og hans fine innføring i lyrikk, Inn i diktet, fra Edda til Eldrid (2002). Også på dette området er han en kjenner – og noen ganger en gjøgler, hvilket han viser i DIKT! (1968), der han parodierer kjente norske lyrikere på eminent vis.

(Et utvalg)

• Stil og struktur, 1965 (og senere)
• Garman & Worse i nærlys, 1967
• Perspektiver. Essays om norske klassikere, 1968
• Nytt norsk forfatterleksikon, 1971
• Garman & Worse i nærlys og perspektiv, 1973
• I kiosken og på skjermen, 1973
• "Dårlig" lesning under parafinlampen, 1974
• Vår egen tid, b. 6 i Norges litteraturhistorie, red. Edvard Beyer, 1975
• Kristian Elster. Veien fra Grundtvig til Marx, 1977
• Norges litteratur. Tid og Tekst 1814–1972, 1981–1989
• Arnulf Øverland. En biografi, 1989
• Max Mauser – men Jonas Lie, 1990
• Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie, 1993
• Hjerte, smerte, blod og død. Artikler om trivialiteter og kriminaliteter, 1995
• Fortellingen om Bergen, 2000
• Inn i diktet, fra Edda til Eldrid, 2002
• Gjensyn. En leser krysser sine bokmerker, 2005
• Mykle og Bergen, 2012
• Fra Bergen – den gang da. Gjensyn med året 1946, 2016

• Norsk biografisk leksikon: Willy Dahl

• Norsk biografisk leksikon, nettutg. (Øystein Rottem)
• En litterær veiveiser. Festskrift til Willy Dahl på 90-årsdagen, 2017
• 16 skribenter søker en leser: en kollegial hilsen til Willy Dahl på 60-årsdagen 26. mars 1987