Gyrodactylus, flatormslekt i klassen haptormark (Monogenea). De er ektoparasitter på gjeller og hud hos saltvannsfisk, ferskvannsfisk og rumpetroll. Bare én vert benyttes i livssyklusen. Larveutviklingen er meget komplisert og finner sted inne i dyret. Ett enkelt individ kan få ca. 140 etterkommere på tre uker.

Gyrodactylus salaris er en fryktet parasittlaks. Den tilhører slekten Gyrodactylus, som er parasitter på fisk både i ferskvann og sjøen.  Den kalles også haptormark på norsk. På verdensbasis finnes det mer enn 400 arter av Gyrodactylus, og det er også registrert en rekke arter i norske farvann. De er ektoparasitter på gjeller og hud hos forskjellige arter av fisk. De formerer seg ofte ganske raskt, og har samme vert gjennom hele sin livssyklus.

Gyrodactylus salaris er en art som har ført til store problemer i norske vassdrag, hvor arten er parasitt på lakseunger. Arten er avhengig av ferskvann, og overlever ikke på laks i havet. Med en størrelse på 0,5-1 mm er parasitten knapt synlig. Den lever på finnene, kroppen og gjellene til laks i ferskvann. Det er lakseungene som blir skadet, mens voksne laks er mindre følsomme. Parasitten fester seg ved hjelp av en krans av kroker i den bakre enden. Ved å løsne krokene, og benytte klebekjertler i forenden kan de forflytte seg rundt på fisken.

Gyrodactylus salaris har meget stor forplantningsevne. Den er hermafroditt og formerer seg både kjønnet og ukjønnet. Den føder levende unger, som allerede ved fødselen bærer anlegg til nye avkom. Under optimale forhold kan et individ bli til flere hundre eller kanskje ett tusen individer i løpet av noen uker.

Munnen til parasitten festes til fiskens hud. Der skilles det ut proteinspaltende enzymer og fordøyelsesvæsker, slik at deler av huden blir spist. Det dannes sår, og ved kraftige angrep kan det oppstå infeksjoner av bakterier, virus eller soppsykdommer. Fiskens vann- og saltbalanse kan også bli forstyrret. Resultatet av skadene er at lakseungen dør i løpet av forholdsvis kort tid.

I Norge ble Gyrodactylus salaris først påvist i 1975, og kom til et oppdrettsanlegg med laks fra Sverige. Senere har parasitten blitt spredt til andre anlegg og elver ved utsetting, rømming eller ved vandring av infisert fisk i brakkvann mellom nærliggende elver. Innen 2011 var parasitten funnet i 48 vassdrag. Dens utbredelse for øvrig omfatter særlig landene rundt Østersjøen.

Flere andre laksefisker, som regnbueørret, harr, røye, bekkerøye, kanadarøye og ørret, kan også være mottakelige for parasitten, ofte uten tegn til kliniske symptomer. Se også laks og fiskesykdommer.

Når parasitten har etablert seg i et vassdrag er den vanskelig å bli kvitt. En form for bekjempelse er å behandle elven med insektmidlet rotenon. Det har vært vellykket i noen tilfeller. Andre muligheter er å forandre vannets surhetsgrad eller foreta avsperringer for å begrense utbredelsen. Bekjempelsestiltakene har ført til at 22 elver er blitt friskmeldt innen 2016, mens 18 elver er under nær avsluttet behandling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.