Gulbrand Lunde

9. april 1940 ble Norge angrepet av Tyskland. Ved Quislings radiotale samme dag ble Lunde oppnevnt til statsråd, men han avslo å delta i Quislings kuppregjering og reiste ikke til Oslo. Sommeren 1940 ble han forsont med Quisling, og ved innsettelsen av de kommissariske statsrådene i september samme år – en midlertidig overgang før den endelige NS-regjeringen overtok februar 1942 – ble han sjef for det politisk viktige Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

Her fikk han ansvar for alle saker vedrørende kulturlivet, et forvaltningsområde som ble sterkt utvidet under okkupasjonen, og for den statlige propagandaen som virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater og så videre ble opprettet, et Kulturting ble etablert og den ukentlige Filmavisen introdusert. Norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning med mer – hadde statsrådens særlige bevåkenhet. Overfor den motstandsinnstilte delen av kulturlivet var han ubøyelig: Ville kulturlivets folk protestere mot den nye tid, fikk de tåle sensur, utrenskninger og i verste fall fengsel.

I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. Den tyske propagandaminister Joseph Goebbels fikk like fullt et fordelaktig inntrykk av ham ved sitt besøk i Oslo i desember 1940.

På vei fra Ålesund til Åndalsnes høsten 1942 ble bilen med Lunde og hustru stanset av en tysk vakt på fergeleiet Våge i Veøy. Bilen ble stående med forhjulene på fergelemmen og bakhjulene på kaia, da fergen brått satte seg i bevegelse. Bilen gikk i sjøen, og passasjerene i baksetet druknet på fem meters dyp. Både norsk og tysk politi etterforsket ulykken, som ble tilskrevet en teknisk feil med den vridbare propellen.

For opinionen fortonte Lundes dramatiske død seg som et av krigsårenes mange mysterier. Noen meddelelse til offentligheten om ulykkesårsaken ble ikke gitt, og dødsfallet ble omspunnet av rykter, blant annet om selvmord eller et attentat, kanskje gjennomført fra tysk side.

Tapet var følbart for NS-ledelsen, som denne høsten fant seg sterkt presset av okkupasjonsmakten. Under statsbegravelsen i Trefoldighetskirken i Oslo ble båren hans fulgt av et oppbud av tyske og norske dignitærer.

• Studien in der Gallensäurereihe, doktoravhandling, Freiburg 1925
• Jodets biokjemi og kretsløp i naturen, i Norges apotekerforenings tidsskrift 1928
• Næringsverdien i norsk hermetikk (sammen med V. Aschehoug og E. Mathiesen), 1933
• Quantitative Fluoreszenz-Messungen an Olivenölen (sammen med F. Stiebel), Det Norske Videnskaps-Akademi, 1933 nr. 3, 1933
• Marxismens gift. Et kampskrift mot den åndelige og moralske opløsningsprocess i vårt folk, 1934
• Hermetikk og hermetikkfremstilling. Kort orientering for industriens folk, Stavanger 1935
• Untersuchungen über den Gehalt an Vitamin B1 und B2 in einigen Nahrungsmitteln, insbesondere in Fischen und Fischprodukten (sammen med H. Kringstad og A. Olsen), DNVA Det Norske Videnskaps-Akademi, 1938 nr. 7, 1938
• Vitamine in frischen und konservierten Nahrungsmitteln, Berlin 1940
• Norges plass i det nye Europa, 1941
• Kampen for Norge, 3 bind, 1941–43
• Liv i kamp for Norge (sammen med Marie Lunde), 1942

• Arkivet fra Hermetikkindustriens laboratorium for årene 1936–41 finnes ved NTNU universitetsbiblioteket (Privatarkiv Tek 19)