Jansenisme, teologisk og religiøs bevegelse som bygde på Augustins tanker om forholdet mellom Guds nåde, menneskets vilje og predestinasjonen til frelse eller fortapelse. Den gjorde seg særlig gjeldende i Frankrike der den førte til store kontroverser på 1600- og 1700-tallet, men hadde også innvirkning på det kirkelige klima i Nederlandene og i Nord-Italia. Jansenismen som, visstnok uriktig, er blitt synonym med overdreven moralsk strenghet, er et så sammensatt fenomen at det ikke lar seg gjøre å gi en ensartet definisjon av den.

Utgangspunktet for jansenismen er C. Jansens store verk Augustinus, og han kom derfor til å gi bevegelsen dens navn. Fem teser som enten var sitater fra Jansens bok eller resymeer av innholdet, ble lagt frem til disputas ved Sorbonne 1649. Det vesentlige av innholdet gikk ut på at noen av Guds bud er umulige å overholde, selv for de rettferdige, men når den indre nåde blir gitt dem, er det umulig for menneskets vilje å motstå den. Fire av tesene ble fordømt som heretiske av Innocens 10 i 1653 (bullen Cum occasione), den femte, at Jesus ikke døde for alle mennesker, ble forkastet som feilaktig.

Den store leder i jansenismens første tid var J. Duvergier de Hauranne (Saint-Cyran), Jansens venn og medarbeider. Cistercienserinneabbediet Port-Royal, under ledelse av moder Angélique, var bevegelsens geografiske sentrum. Etter Saint-Cyrans død i 1643 overtok Antoine Arnauld ledelsen. Etter fordømmelsen av de fem tesene hevdet han at Jansens lære ikke var blitt fordømt etter sitt innhold, bare etter formuleringer som ikke svarte til Jansens mening med dem. Arnauld fortsatte å forsvare jansenismens grunnteser, kombinert med gjentatte angrep på jesuittene og deres morallære. Ved sine Lettres provinciales førte B. Pascal striden ut til et større publikum. I 1668 undertegnet flere fremstående jansenister, meget motvillig og med reservasjoner, en formulering som innebar en tilslutning til pavens fordømmelse. Andre nøyde seg med å bøye seg for pavens bestemmelse «i ærbødig taushet».

I 1679 slo Arnauld seg ned i Nederlandene etter å ha tatt pavens parti i en strid mellom ham og Ludvig 14. Hit kom også P. Quesnel, en lærd kjenner av kirkefedrene. Han stod temmelig langt fra den ekstreme augustinisme som kjennetegnet de tradisjonelle jansenister, men var en dyktig organisator og opprettet et tett nettverk som bandt dem sammen. Hans Réflexions morales ble imidlertid anklaget for å videreføre jansenistisk lære, og 101 teser som var trukket ut av skriftet, ble motvillig fordømt av Clemens 11 1713 (bullen Unigenitus Dei Filius). Denne bullen ble ikke godtatt av jansenistene, heller ikke av alle biskopene, og kontroversen fortsatte mer eller mindre i det skjulte i Frankrike gjennom hele 1700-tallet. Klosteret i Port-Royal-des-Champs ble oppløst og bygningene revet i 1711. Men etter hvert kom jansenistene mer og mer i mindretall, og etter Napoleons konkordat med kirken i 1801 forsvant dens innflytelse stort sett fra fransk åndsliv.

Jansenismen levde imidlertid videre i Nederlandene med sentrum i Utrecht, og mange franske jansenister søkte tilflukt der, for øvrig beskyttet av de apostoliske vikarer i landet. I 1724 ble Cornelius Steenhoven innsatt som erkebiskop av Utrecht, mot Romas vilje. Dermed oppstod det et skisma, og selv om kirken i Utrecht i prinsippet fortsatte å anerkjenne pavens overhøyhet, gikk den opp i den gammelkatolske kirke som oppstod i kjølvannet av det 1. Vatikankonsil (se gammelkatolikker).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.