jansenisme

Jansenisme var en teologisk og religiøs bevegelse som bygde på Augustins tanker om forholdet mellom Guds nåde, menneskets vilje og predestinasjonen til frelse eller fortapelse. Den gjorde seg særlig gjeldende i Frankrike, der den førte til store kontroverser på 1600- og 1700-tallet, men hadde også innvirkning på det kirkelige klimaet i Nederlandene og i Nord-Italia. Jansenismen er blitt synonym med overdreven moralsk strenghet. Dette er visstnok uriktig. Bevegelsen er et så sammensatt fenomen at det ikke lar seg gjøre å gi en ensartet definisjon av den.

Faktaboks

Uttale
jansenˈisme

Historikk

Utgangspunktet for jansenismen er Cornelius Jansens store verk Augustinus, og han kom derfor til å gi bevegelsen dens navn. Fem teser som enten var sitater fra Jansens bok eller resymeer av innholdet, ble lagt frem til disputas ved universitetet La Sorbonne i Paris i 1649. Det vesentlige av innholdet gikk ut på at noen av Guds bud er umulige å overholde, selv for de rettferdige, men når den indre nåde blir gitt dem, er det umulig for menneskets vilje å motstå den. Fire av tesene ble fordømt som heretiske av Innocens 10 i 1653 (bullen Cum occasione), den femte, at Jesus ikke døde for alle mennesker, ble forkastet som feilaktig.

Den store lederen i jansenismens første tid var Jean Duvergier de Hauranne (Saint-Cyran), Jansens venn og medarbeider. Cistercienserinneabbediet Port-Royal, under ledelse av moder Angélique, var bevegelsens geografiske sentrum. Etter Saint-Cyrans død i 1643 overtok Antoine Arnauld ledelsen. Etter fordømmelsen av de fem tesene hevdet han at Jansens lære ikke var blitt fordømt etter sitt innhold, bare etter formuleringer som ikke svarte til Jansens mening med dem. Arnauld fortsatte å forsvare jansenismens grunnteser, kombinert med gjentatte angrep på jesuittene og deres morallære. Ved sine Lettres provinciales førte Blaise Pascal striden ut til et større publikum. I 1668 undertegnet flere fremstående jansenister, meget motvillig og med reservasjoner, en formulering som innebar en tilslutning til pavens fordømmelse. Andre nøyde seg med å bøye seg for pavens bestemmelse «i ærbødig taushet».

I 1679 slo Arnauld seg ned i Nederlandene etter å ha tatt pavens parti i en strid mellom ham og Ludvig 14. Hit kom også Pasquier Quesnel, en lærd kjenner av kirkefedrene. Han stod temmelig langt fra den ekstreme augustinisme som kjennetegnet de tradisjonelle jansenistene, men var en dyktig organisator og opprettet et tett nettverk som bandt dem sammen. Hans Réflexions morales ble imidlertid anklaget for å videreføre jansenistisk lære, og 101 teser som var trukket ut av skriftet, ble motvillig fordømt av Clemens 11 i 1713 (bullen Unigenitus Dei Filius). Denne bullen ble ikke godtatt av jansenistene, heller ikke av alle biskopene, og kontroversen fortsatte mer eller mindre i det skjulte i Frankrike gjennom hele 1700-tallet. Klosteret i Port-Royal-des-Champs ble oppløst og bygningene revet i 1711. Men etter hvert kom jansenistene mer og mer i mindretall, og etter Napoleons konkordat med kirken i 1801 forsvant dens innflytelse stort sett fra fransk åndsliv.

Jansenismen levde imidlertid videre i Nederlandene med sentrum i Utrecht, og mange franske jansenister søkte tilflukt der, for øvrig beskyttet av de apostoliske vikarene i landet. I 1724 ble Cornelius Steenhoven innsatt som erkebiskop av Utrecht, mot pavens vilje. Dermed oppstod det et skisma, og selv om kirken i Utrecht i prinsippet fortsatte å anerkjenne pavens overhøyhet, gikk den opp i den gammelkatolske kirke som oppstod i kjølvannet av det første Vatikankonsilet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg