rome

Narthecium ossifragum, rome. Foto fra: Lakolk, Rømø

Rome med de seks pollenbærerne som har hårete pollentråder og oransje pollenknapper. Tågdalen, Surnadal.
Rome, blomster
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Rome er den eneste norske arten i romefamilien (Nartheciaceae). Med sine gule blomster kan denne arten være ganske dominerende i fattige myrer, særlig i kystnære strøk. Det er knytta flere oppfatninger om at plantene kan ha skadelig virkninger for dyr som beiter på arten, i form av beinskjørhet og alveld.

Faktaboks

etymologi:

av norrønt hrumr 'veik', 'skrøpelig'

også kjent som:
vallsaks
benbrekk
Narthecium ossifragum

Rome er en giftig plante.

Beskrivelse

Rome har krypende jordstengler og vokser i tette matter. Plantene har gulgrønne, graslignende blad som er tre-fire millimeter breie. Stengelen er tynn og har flere blad.

Blomsterstanden er en klase i toppen av plantene og det kan være et titalls blomster eller mer. Blomstene er undersittende og det er seks spisse blomsterblad som er like hverandre. Blomsterbladene er klart gule på innsida og grønne på utsida. Ved basis av blomsterbladene skilles det ut nektar. De seks pollenbærerne har oransje pollenknapper i toppen og pollentrådene er tett besatt med ullhår.

Fruktemnet er oversittende og har en griffel som deler seg i tre korte arrfliker. Kapselen er avlang og har som regel tre rom. De tørre fruktstandene står lenge utover høst og vinter og kan trolig spre frø med vind over snødekt mark.

Utbredelse

Narthecium ossifragum, rome. Foto fra: Lakolk, Rømø

Rome finnes på myr og våte lyngheier i basefattige områder. Arten er bundet til kystnære områder og er vanligst i vestlige strøk. Den finnes på Østlandet inn til Nannestad, Lunner, Sigdal og Vinje, men kun ganske spredt. Videre vestover er den vanlig i kyst- og fjordstrøk til Tromsø. I Trøndelag går arten ganske langt innover i landet også, til for eksempel Oppdal, Meråker, Holtålen og Lierne. Dette er en vesteuropeisk art.

Reproduksjon

Rome blir beskrevet å ha flere mulige pollineringsstrategier. Blomstene har nektar og rikelig med pollen og de oppsøkes av en rekke insekter, blant annet humler.

I tillegg har rome mulighet til sjølpollinering både ved pollenoverføring fra pollenknapper til arr i åpen blomst, men også i uåpna knopper, kleistogame blomster, hvis værforholdene er vanskelige. Det har også lenge vært antatt at sjølpollinering kan skje hos rome ved hjelp av regn på den måten at regndråpene får pollenet til å flyte til arret. Nyere undersøkelser har imidlertid ikke klart å bekrefte dette.

Navn

Både det norske og det systematiske navnet på arten tar utgangspunkt i forestillinga om at rome gir beinskjørhet hos dyr som beiter på arten. Det norske navnet stammer fra det norrøne ordet 'hrumr' som betyr veik eller skrøpelig. Andre norske navn som har vært vanlige er beinbrekk og vallsaks. Det siste kommer av vall eller voll, det vil si grasvoll og saks som var et gammelt navn på et kort, enegga sverd. Det siste skyldes bladenes likhet med med slike sverd.

Det systematiske slektsnavnet kommer fra gresk 'narthex' som betyr stav eller spyd. Arstepitetet, ossifragum, er latinsk og betyr beinbrekkende fra 'os' – bein og 'frango' – brekke eller bryte. Dette navnet ble først brukt i 1667 i et brev fra adelsmannen og seinere kansleren Johan Frederik von Marschalck til legen og botanikeren Simon Paulli i København. Rome ble her omtalt som 'gramen norvegicum ossifragum' – 'norsk beinbrekkende gras'. Paulli publiserte brevet i et tidsskrift og artsnavnet ble seinere brukt av Linné på rome, riktignok i en annen slekt. Dette er et av få eksempler på et norsk utgangspunkt for et plantenavn.

Rome og sykdommer hos husdyr

Både det norske og det systematiske navnet tyder altså på at forestillinga om at rome forårsaker beinskjørhet hos beitedyr er meget gammel. Det er lite trolig at inntak av rome er den direkte årsaken til eventuell svak beinbygning hos beitedyr, men siden rome vokser på svært fattig grunn uten kalsium så kan forklaringa ligge i dette.

Rome har også i lang tid vært knytta til dyresykdommen alveld som arter seg som væskende sår på hodet hos sauer og særlig hos yngre dyr. Sykdommen skyldes fotosensibilitet utløst av en leverskade. Hvorvidt denne leverskaden skyldes stoffer som finnes hos rome er usikkert. I seinere tid er det gjort undersøkelser som kan tyde på at blågrønnbakterier i vannet i disse områdene kan være medvirkende. Det er ikke avklart om gift fra blågrønnbakterier alene er årsaken eller om samvirkning med stoffer fra rome må til for å gi den skadelige effekten. Sauer spiser normalt ikke mye rome, men i år da det er dårlige værforhold for grasvekst kan inntaket av rome bli stort.

Litteratur

  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973, Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)
  • Fægri, Knut (1958-1960). Norges planter, Oslo: Cappelen.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg