Faktaboks

Carsten Boysen
Født
8. mars 1906, Kristiania (nå Oslo)
Død
24. desember 1996, Oslo
Carsten Boysen
Portrett av Carsten Boysen fra omtrent 1980, tegnet av Gunnar Selnæs.
Carsten Boysen
Av .

Carsten Boysen var en norsk arkitekt og boligpolitisk strateg. Han virket både som aktivist, politiker, organisator og forsker.

Han stod i spissen for studentstreiken ved NTH i 1930 og engasjerte seg senere i leieboerkampene i Oslo øst på 1930-tallet i regi av Leieboerforeningen i Oslo. På samme tid var Boysen med i redaksjonen av tidsskriftet PLAN utgitt av Socialistiske Arkitekters forening. Han stiftet Norsk leieboersamband (NLS) før andre verdenskrig og ledet oppbyggingen av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) i de første fredsårene. Under krigen organiserte han Oslo Byes Vels boligundersøkelse, et forskningsprosjekt som ble rettledende for boligstandarden i etterkrigsbebyggelsen. Boysen er også kjent for utviklingsarbeidet med boliger for mennesker med funksjonsnedsettelser og eldre på 1960- og 1970-tallet. Dette skjedde i samarbeid med Norges handikapforbund og er til dels nedfelt i dagens byggeforskrifter.

Bakgrunn

Boysen i 1931
Carsten Boysen som ferdig arkitekt i 1931.
Boysen i 1931
Av .

Carsten Boysen ble født inn i en velstående familie på Frogner i Kristiania og senere på Christiansro på Bygdøy. Faren, Håkon Einar Boysen, var høyesterettsadvokat. Moren, Maren Marie Holmboe, var datter i en kjent Tromsøfamilie. Carsten Boysen gikk på Halling privatskole og tok artium der i 1924. I likhet med en god del unge mennesker fra embetsfamilier i Oslo ble han radikalisert i tiden etter første verdenskrig.

Studier og politikk ved NTH

Boysen begynte på arkitekturstudiet i ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) i Trondheim i 1927. Han hadde da to år bak seg som student i jus og økonomi ved universitetet i Kristiania. Boysen tok en ledende rolle i arkitektstudentenes arbeid for å reformere studiets innhold og form. Når det gjaldt innhold, agiterte han for funksjonalismens gjennombrudd – ikke som stil, men som en sosial og demokratisk bevegelse. Boysen foreslo å innarbeide samfunnsfag i i utdannelsen og gi større plass til boligsak og byplanlegging. Parolen var «arkitekten som organisator av samfunnsmessig virksomhet – ikke som kulissemaler for borgerskapet». Inspirert av den tyske kunstskolen Bauhaus ble kritikken av studiets form rettet mot oppsplittingen mellom tekniske og estetiske fag og mot det Boysen og medstudentene så som irrelevante studieoppgaver.

I forbindelse med utlysning av to nye professorater hardnet frontene mellom studentenes reformiver og ledelsens linje. Studentene hadde sine favoritter, til dels backet opp av kjente osloarkitekter. Studentkampen toppet seg i 1930 da student Tønnes Søyland ble utvist på grunn av «usømmelige skriverier», en noe ubehøvlet kritikk av professorenes manglende fagdiskusjon. Medstudentene svarte med studentstreik med Boysen og Søyland i ledelsen. Denne boikottaksjonen vakte stor oppsikt over hele landet og bidro til en debatt om studieopplegg og om den konkrete utlysningen.

Mot Dag

Allerede høsten 1927 meldte Boysen seg til tjeneste i den nystartede Mot Dag-gruppen ved høyskolen. Mot Dag var en radikal studentorganisasjon som på denne tiden var kollektivt tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. I Trondheimsavdelingen ble han raskt en ledende person, sammen med sivilingeniørene Kristian Gleditsch, Erling Schreiner og matematikeren Ralph Thambs Lyche. På nyåret 1928 startet Boysen og medstudentene «Singsakerexpressen», en studentavis for politikk, fagkritikk og satire, og Boysen ble redaktør. Mot Dag var en tett sammensveiset eliteorganisasjon med strenge krav til deltagelse. For å mobilisere flere for sin sak etablerte de organisasjoner rettet mot ulike målgrupper. I 1928 var Boysen med på å lansere studentorganisasjonen Clarté i Trondheim samt Arbeidernes aftenskole, som bød på videreutdannelse i språk, historie, matematikk og økonomifag, spesielt myntet på arbeidere. Det siste skjedde i samarbeid med NKP og trønderske fagforeninger.

Sommeren 1928 deltok Boysen i den første nordiske studentdelegasjonen til Sovjetunionen i regi av Clarté, en reise som gjorde sterkt inntrykk og motiverte ham til å arbeide med organisasjon og struktur i studiet ved siden av det arkitekturfaglige. Spesielt var han opptatt av hvordan sovjetiske studenter brukte sine kunnskaper og skoleoppgaver i praktisk samfunnstjeneste. Tilbake i Trondheim drev Boysen en intens opplysningsvirksomhet om sine erfaringer fra turen med lysbildeforedrag over hele distriktet. I sitt siste studieår ble Boysen valgt til Studentersamfundets leder og etablerte der det første rene motdagiststyre.

Boysen var medlem av Mot Dag fra 1927 til 1936, da organisasjonen oppløste seg selv og kollektivt meldte seg inn i Det Norske Arbeiderparti.

PLAN

Da Boysen og medstudentene vendte tilbake til Oslo i 1932, var den økonomiske krisen på sitt dypeste, og det var vanskelig å få arbeid som arkitekt. Boysen fikk jobb i Fram Forlag, som var drevet av Mot Dag. Arbeidsoppgaven bestod i å skrive artikler til Arbeidernes Leksikon. Sammen med likesinnede dannet Boysen Socialistiske Arkitekters Forening («PLAN-gruppen»). Dette var ledd i Mot Dags strategi med å organisere intellektuelle i faggrupper. (Tilsvarende politiske foreninger ble dannet for leger, jurister og økonomer.) Foruten Boysen telte gruppen arkitekter som Frode Rinnan, Erik Rolfsen, Øivind Alnæs, Gunnar Øvergaard Jørgen og Johs. Borschenius. Foreningen utga tidsskriftet PLAN, som kom med fire fyldige nummer i løpet av 1930-tallet. Redaktøransvaret gikk på omgang blant medlemmene, og Carsten Boysen stod som redaktør for de to første numrene. PLAN ble et sentralt faglig ståsted for venstreorienterte arkitekter. Først og fremst fikk tidsskriftet betydning for den moderne planleggerrollen og planfagets innhold slik det ble realisert av sosialdemokratiet etter andre verdenskrig.

Leieboerkamper

I begynnelsen av 1930-tallet engasjerte Boysen og kameratene i PLAN-gruppen seg i leieboernes sak. På denne tiden var det store flertallet av Oslos innbyggere leietakere og ville merke avviklingen av husleiereguleringen, slik det var vedtatt av Stortinget. Grunnlaget for å aksjonere var PLAN-gruppens omfattende registreringer av teknisk standard og husleier i bygårder på Grønland og Vaterland. Som medlemmer i Leieboerforeningen i Oslo rettet de skytset mot kyniske gårdeiere i de mest nedslitte gårdene. En avgjørende feide ble utkjempet mot «Vaterlandskongen», gårdeier Sven Braathen. Her ble husleiestreik satt i verk i 43 gårder hvor Braathen hadde varslet store økninger av bokostnadene. Leieboerforeningen gikk seirende ut av kampen, og Braathen måtte inngå avtaler om utbedringer og leiefastsettelse i samsvar med boligens standard. Denne hendelsen utløste et skred av tilsvarende aksjoner andre steder i byen, «de åpne aksjoners periode», i årene 1935–1938.

Boysen så solidaritet mellom leieboere som avgjørende for å vinne fram og tok initiativ til dannelsen av den landsomfattende organisasjonen Norsk Leieboersamband, stiftet i 1939. Samtidig ble forslaget til Husleielov lagt fram av regjeringen Nygaardsvold. Loven sikret grunnleggende rettigheter for leieboerne og var rettet mot å regulere forholdet mellom utleier og leieboer.

Oslo Byes Vels boligundersøkelse

I krigsårene organiserte Boysen den mest omfattende boligundersøkelsen som er foretatt i Norge, Oslo Byes Vels boligundersøkelse. Han var blitt oppsagt som vedlikeholdssjef for Oslo kommunes leiegårder i 1941 og stod uten inntekt. Han resonnement var at «den stille tiden under krigen» burde utnyttes til å finne ut hvordan de nyeste førkrigsboligene fungerte i praksis. Dette for å stå faglig rustet i boligreisingen etter krigen.

Boysen og OBOS-direktør Jacob Christie Kielland utgjorde ledelsen i arbeidet med å skaffe penger til undersøkelsen samt å utarbeide programmet. Samtidig ble bortimot 100 fagfolk, både arkitekter, ingeniører, psykologer og sosionomer, mobilisert til å gjøre fotarbeidet. Nærmere 200 leiligheter, de fleste ett- og toroms boliger, ble besøkt. Familiene ble intervjuet, møbler målt opp og tegnet inn på planløsningene. Resultatet var entydig: Det store flertallet av boliger var ekstremt trangbodde og ble ikke brukt som forutsatt. Dessuten var planløsningene lite gjennomtenkte og ikke innrettet for familier med store barneflokker. Boligundersøkelsen utgjorde kunnskapsgrunnlaget for å satse på treroms familieboliger i etterkrigstiden.

Boysen ble tatt av Gestapo og satt på Grini vinteren 1945. Her deltok han i arbeidet med å stake ut etterkrigstidens boligpolitikk. Dette skjedde i regi av Arbeiderpartiet og sammen med blant annet senere OBOS-direktør Martin Strandli.

NBBL

Carsten Boysen ble den første generalsekretæren i Norske Boligbyggelags Landsforbund og fungerte i årene 1946–1949, inntil han og hele administrasjonen ble oppsagt av styret. Boysens tanke var at leieboerbevegelsen burde utgjøre rekrutteringsgrunnlaget i boligsamvirket, og at organisasjonen burde bygges nedenfra. Ut fra dette synet kritiserte han sterkt samarbeidsavtalen mellom OBOS og Oslo kommune, med OBOS som «kommunens byggende organ». Selv reiste han landet rundt for å danne selvstendige nye boligbyggelag.

Konflikten i 1949 vakte stor oppsikt, og mange så den som ren kommunistjakt. Bakgrunnen var imidlertid mer sammensatt: NBBL hadde svak økonomi de første årene, og styret mente Boysen og administrasjonen prioriterte innsatsen feil. Dessuten ble Boysens kritikk av OBOS tatt ille opp, og tanken om at boligsamvirket skulle bygge på leieboerbevegelsen, vant liten forståelse. I tillegg hadde administrasjonen i NBBL organisert store demonstrasjoner mot regjeringens boligpolitikk. Styret og administrasjonen stod også på hver sin fløy i storpolitikken. Det gjaldt holdningen til NATO-medlemskap, borgerkrigen i Hellas og synet på Sovjetunionen og kommunistene. De oppsagte i administrasjonen tok arbeid i Ungdommens Selvbyggerlag (USBL). Boysen begynte også der i 1951, som arkitektassistent.

I de første etterkrigsårene var Boysen bystyremedlem og medlem av Boligrådet i Oslo kommune. Han deltok i Statens Boligplankomité, satt i styret i Norsk Leieboersamband og var redaktør av Leieboerforeningens tidsskrift Hus og hjem. Han startet det radikale bladet VeienFram og ledet Hellaskomiteen, en solidaritetsorganisasjon med støtte til partisanene i borgerkrigen. Han ble også ledende i motstandsarbeidet mot NATO-medlemskap. Han ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1949, etter å ha oppfordret partimedlemmene til å stemme på Norges kommunistiske parti (NKP) i Stortingsvalget. Etter dette var Boysen for det meste partiløs, men tilknyttet kretsen rundt bladet Orientering. Carsten Boysen opparbeidet et stort arkiv, hvorav det meste finnes i Nasjonalmuseet, noe også i Arbeiderbevegelsens arkiv.

Boligen for alle

I 1961 ble Carsten Boysen ansatt som forskerNorges byggforskningsinstitutt (NBI). Han fikk oppgaven med å bygge opp en avdeling for planforskning. Boysens egen forskning ble etter hvert konsentrert om eldres og funksjonshemmedes boliger. Hans strategi var å øke arealstandarden slik at boligen kunne passe for alle, uavhengig av førhet. Han innledet et fruktbart samarbeid med Norges Handikapforbund som rundt 1980 lanserte begrepet livsløpsbolig, med minimumsstørrelse 50 m2. Senere er bevegelseshemmedes krav langt på vei blitt innarbeidet i Byggeforskriftene under betegnelsen tilgjengelig boenhet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ananiassen, Erling (1996). Boligsamvirkets historie i Norge Bnd. 1-3, Gyldendal
  • Brochmann, Odd (red.) 1948. Mennesker og boliger, Johan Grundt Tanum
  • Guttu, Jon (2019). Carsten Boysen: En rettferdig boligpolitikk, Kolofon
  • Kili, Terje og Skeie, Jon (19996). Pionér i 50 år: USBL fra selvbygging til økologi, USBL
  • Socialistiske Arkitekters Forening (1933-36). PLAN 1-4, Fram forlag

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg