Bodø domkirke

Den opprinnelige kirken brant ned da tyskerne bombet Bodø sentrum 27. mai 1940, og 420 hus ble lagt i grus. Domkirken er bygget på samme sted som den tidligere kirken.

Arkitektkonkurransen om ny kirke ble holdt i 1946, og arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas vant med utkastet «Kathedral». Juryen sa i sin omtale: «Den bærende idé i dette forslagets utforming ligger i den kunstneriske utnyttelse av selve kirkerommets konstruktive overhvelving,» nemlig skallkonstruksjonen i betong som muliggjorde basilikasnittet uten søyler.

Kirkeskipet er 20 meter bredt, 35 meter langt og 16 meter høyt. Koret, som har hovedskipets bredde på 8 meter, er ytterligere 16 meter langt, og i samme høyde som hovedskipet, som dermed er 55 meter langt fra rosettveggen til apsiden. Det er en betydelig størrelse for en kirke. Siden midlene til formålet var bevilget, kunne vinnerutkastet bygges med bare små justeringer.

Eksteriøret kan sies å være beskjedent, sammenlignet med interiøret. Besøkende kommer inn i et stort og lyst rom med betonghvelvinger som samler og splitter hovedrommet. I sammenbindingen mellom hovedskipet og koret, er et korgitter av betong hvor krusifikset med de sørgende kvinnene bærer bud om Kristi soningsdød som portåpner til himmelen. Denne gruppen er laget av Kristoffer Leirdal og Tone Thiis Schjetne. Kristoffer Leirdal har også laget Petter Dass-skulpturen som er plassert øverst under takskjegget på sørøstgavlen.

Langkirken er vandringskirken hvor målet er det nye Jerusalem, her antydet ved en altervegg med alterbilde, et 12 meter høyt glassmaleri, tegnet av professor Aage Storstein og utført av Borgar Hauglid, som også har stått for rosevinduet. Hovedmotivet i alterbildet er Kristi himmelfart med disiplene som tilskuere. Under dem står misjonsbefalingen skrevet. Over hovedmotivet er den himmelske hærskare vitne til det som skjer.

Domkirken har en stor menighetssal vinkelrett mot sørøst. Den knytter seg til alterpartiet via et sidekapell med en foldvegg. Videre i samme retning ligger konfirmantsalen og kjøkkenet. I vinkel er det en ny fløy nordøstover, den inneholder kontorer og boliger. Domkirken er følgelig i prinsippet en arbeidskirke med tilhørende støttefunksjoner.

Sidekapellet, Olavskapellet, er imidlertid en fremmed konstruksjon i den norske kirketradisjonen og forlenger avstanden til alteret, sett fra menighetssalen, som blir stengt av fra kirkerommet. I kjelleren ligger garderobe og toaletter og et bårerom som er plassert under alterpartiet. I forbindelse med hovedinngangen ligger et dåpssakristi og et lite møterom på hver sin side av våpenhuset.

Kirkerommet har ingen søyler, takket være en delvis forspent skallkontruksjon av armert betong. Betonghvelvene er hvitmalt og har 3244 runde hull for akustikken. I forbindelse med byggingen av nytt orgel har noen av hullene blitt tettet.

Hovedskipet avsluttes av et symmetrisk tønnehvelv. Sideskipene har asymmetriske, trekvarte rundbuer som åpner seg mot rommet. Sideskipene begynner der orgelgalleriet krager ut over inngangspartiet, og ender i triumfveggen, som ikke har noen triumfbue, bare en åpning med trekantet topp til høyre, som fører inn til sidekapellet mellom koret og menighetssalen.

Det frittstående klokketårnet med 12 lett skrådde pilarer i betong, stivet opp av et horisontalt rammeverk, er åpent og har en moderne fortolkning av 1700-tallets tårnhjelm. Det er laget i kobber, med spir, tyve forgylte kobberkuler og tre klokker.

Kirkerommet har ti veggtepper av Sigrun Berg, i duse toner og med kirkelige symboler. Altertavlen har forgylt sikksakkskurd av Hans Bekkedal og et kors i farget glassmosaikk av Ingerid Fegersten. Ellen Munthe-Kaas Jørgensen har tegnet applikasjonene på antependiet og prekestolkledet, begge sydd av Ester Tybring Stuve. Lysarmaturene er formet av Jonas Hidle.

Mange handelsvarer var underlagt rasjonering etter krigen, også av treverk. Tømmer skulle eksporteres for å skaffe fattige Norge valuta. Treverk skulle dermed benyttes i minst mulig grad, og om tre ble benyttet, var det som forskaling hvor gjenbruk var mulig.

Det passet derfor godt at hovedkonstruksjonen i domkirken var betong, også fordi det muliggjorde store spenn på 35 meter. Ikke på tvers av kirkerommet som normalt, men på langs. Derfor er det ingen søyler i kirkerommet. Men sideskipenes skalltak stiver fortsatt av konstruksjonen sideveis, slik de gjorde i de gamle basilikaer. Samvirket i den delvis forspente betongskallkonstruksjonen har gitt kirken et vakkert uttrykk.

Det er likevel mye treverk i kirkens interiør og innredning: stoler, benker og brystninger. Kirkerommet har dessuten tregulv. Koret og sidekapellet har terrasso og marmor. Sideskipenes grå endevegger er bygget av gassbetongblokker som er slemmet og mønstret med et fint linjespill.

De smale og høye klerestorievinduene i hovedskipet er ekte og gir en fin blanding av dagslys i den øvre delen av kirkerommet. De neste og lavere «klerestorievinduene» er mindre og opptrer parvis, mens de nederste «klerestorievinduene» følger takten til dem i hovedskipet, men enkeltvis.

Alle klerestorievinduene, både ekte og uekte, beskriver betongskallenes overgang fra vertikal til bue. Betongens nærvær er nedtonet. Den er her som form, ikke som konstruktivt uttrykk. Det gir kirkerommet et tidløst og noe forfinet preg.