Argentinas ledende komponist i det tyvende århundre med samme betydning for sitt lands kunstmusikalske utvikling som Béla Bartók (1881–1945) hadde for Ungarns. Ginastera var i tillegg initiativtager til oppbyggning av viktige musikalske institusjoner i Argentina.

Viktig for å forstå Ginasteras musikk er innflytelsen fra argentisk folkemusikk. I den finner man elementer fra indiansk, afrikansk, europeisk og latin-amerikansk (såkalt ”Criollo”) folkemusikk. Ginasteras musikk er i tillegg nøye forbundet med den kulturelle, litterære og ideologiske bevegelse som kalles Gaucho-tradisjonen, en tradisjon som er en parallell til den amerikanske cowboyen. Ginastera identifiserte seg med denne tradisjonen og skaper en syntese av folkloristiske idiomer og avant-gardistiske komposisjonsteknikker.

Kontakt med amerikanske musikkinstitusjoner bante vei for Ginasteras internasjonale renommé. Han har delt sine verker inn i tre perioder — objektiv nasjonalisme, subjektiv nasjonalisme og neo-ekspresjonisme.

 

Ginastera hadde katalansk far og italiensk mor, begge immigranter. Alberto begynte tidlig å studere musikk – allerede 12 år gammel ble han elev ved Williamskonservatoriet i Buenos Aires hvor han studerte frem til 1935. Han studerte i tillegg ved det nasjonale statlige musikkonservatoriet samme sted årene 1936–38 – harmonilære med Athos Palma (18991–1951), kontrapunkt med José Gil (1886–1947) og komposisjon for José André (1881–1944). Ginastera tok eksamen ved konservatoriet i 1938. Da hadde han året før vunnet sin første betydelige musikalske fremgang på det nasjonale plan da den berømte argentinske komponisten og dirigenten Juan José Castro (1895–1968) uroppførte Ginasteras balettsuite Panambi i Teatro Colon. Baletten op. 1 som suiten bygger på, ble komponert årene 1934–36.

Samme år som han graduerte fra det statlige konservatoriet, vant hans verk Piezas infantiles førstepris i en konkurranse. De nærmest etterfølgende verkene viser de nasjonalistiske tendenser i hans tidligste produksjon, hvilket kan sees i titler som Concierto argentino for klaver og orkester fra 1937 og Sinfonía Porteña, verker uten opusnummer som han imidlertid senere trakk tilbake.

 

Ginastera giftet seg med Mercedes de Toro i 1941. De fikk to barn sammen, Alejandro og Georgina. Paret ble skilt i 1969, men Ginastera giftet seg på nytt to år senere, i 1971, med cellistinnen Aurora Natola.

 

I 1942 ble Ginastera tildelt et Guggenheim-stipendium for å studere i USA. Andre verdenskrig gjorde det imidlertid umulig å realisere dette før 1945. Men fra det året og i to år bodde han i New York, men var under oppholdet i utbredt kontakt med universiteter og konservatorier på østkysten og i midtvesten av USA. Av stor betydning var hans opphold på sommerskolen i Tanglewood der han studerte med Aaron Copland. Da han kom tilbake til Buenos Aires, stiftet han sammen med andre argentinske komponister ”The Composers’ League of Argentina”.   Ginastera innehadde en rekke undervisningsstillinger, nevnes kan en professorstilling ved La Plata University, og dekanus og æresprofessor ved Argentine Catholic University. I 1962 grunnla han og ble leder for ”The Latin American Center for Advanced Music Studies at the Turcuato di Tella Institute” i Buenos Aires. Under Ginasteras ledelse ble dette latinamerikas førende sentrum for studier i komposisjon. I 1968 mottok han en æresdoktorgrad fra Yale University.

        

En viktig kilde til Ginasteras berømmelse finner man i Inter-American Music Festivals i Washington. Da den første festivalen ble avholdt i 1958 fikk Ginastera en bestilling fra Elizabeth Sprague Coolidge Foundation på en strykekvartett, hans kvartett nr. 2. Den ble uroppført ved festivalen av The Julliard String Quartet. Fra nå av spredte Ginasteras navn seg ut over den musikalske verden. Til den andre festivalen i 1961 kom en bestilling på to nye verker henholdsvis Cantata para América mágica, op. 27, komponert 1960, og klaverkonsert nr. 1, op. 28, komponert 1961. Fra samme festival kom senere bestillinger på kantaten Bomarzo, op. 32, komponert 1964 og to operaer – Bomarzo, op. 34 komponert 1966/67 og Beatrix Cenci, op. 38, komponert 1971.

 

Ginasteras betydelige pedagogiske virksomhet og den berømmelse hans operaer og vokalverker skaffet ham, resulterte i at han ofte sammenlignes med europeiske komponister som Hans Werner Henze (f. 1926) og Benjamin Britten (1913–1976). Hans berømmelse gjorde ham til en av Argentinas støste musikalske personligheter. Blant hans elever kan nevnes Ástor Piazzolla (1921–92), kjent for sine mange tangoer og Ginasteras student i 1941. Andre som studerte komposisjon med Ginastera, var Alcides Lanza (f. 1929), Waldo de los Ríos (1934–77), Jacqueline Nova (1935–75) og Rafael Aponte-Ledée (f. 1938).

Det vakte betydelig oppsikt da Ginastera i 1969 forlot Argentina etter å ha kommet i skarp opposisjon til de styrende i landet — han ble to ganger fratatt alle akademiske posisjoner fordi han protesterte heftig mot det udemokratiske argentinske styret. Via USA i 1969 slo han seg i 1971 ned i Genève sammen med sin andre kone, cellisten Aurora Natola (1924–2009). Ginastera døde i Genéve i 1983.

 

Ginastera deler sine verker inn i tre perioder — objektiv nasjonalisme, subjektiv nasjonalisme og neo-ekspresjonisme. Han anvender ofte tradisjonelle formtyper i sine komposisjoner. Slagverksinstrumenter, tette orkesterkombinasjoner og fargesterk rytmikk fremheves — som regel er rytmikken avledet fra folkemusikken. Han eksperimenterer også med mikrotoner, tydligst og mest virkningsfull i fiolinkonserten, op. 30, fra 1963. Spesielt det rytmiske elementet i Ginasteras komposisjoner får en til å tenke på Bartók som jo også i utstrakt grad lot segt inspirere av folkemusikken. Men Ginastera er også inspirert av det folkemusikalske og rytmiske elementet i Hectór Villa-Lobos’ (1887–1959) verker, den mest inflytelsesrike latinamerikanske komponisten på 1940- og 50-tallet.

I samtlige av Ginasteras tidlige verker er dissonanser og polytonalitet sterke og typiske harmoniske innslag. Også i de tidlige verkene kan man finne tolvtonemusikalske innslag, selv om dette er et komposisjonstrekk som først blir tydelig i den senere delen av hans produksjon. Men tolvtoneteknikken utelukker ikke andre komposisjonsteknikker, den kan man finne sammen med mikrotonalitet. Serielle rytmer kan kombineres med rytmisk improvisasjon.

Enkelte forskere synes å overse at Ginastera i sin siste periode, den neo-ekspresjonistiske, også har integrert nasjonale elementer i en avant-gardistisk stil, men i forskjellig grad. Som eksempel kan nevnes Puena nr. 2, op. 45 fra 1976, komponert i et samtidig tonespråk, men med bare en anelse av en nasjonal tone. I gitar-sonaten, op. 47 fra samme år, har Ginastera derimot tydelig kombinert nasjonale og avant-gardistiske elementer. 

 

Ginastera tidfester den objektiv nasjonalismen til perioden 1937 til rundt 1948. Komposisjonene fra denne perioden viser den nasjonale influensen særlig ved at han anvender direkte sitater fra argentisk folkemusikk. Dette gjelder både melodikk, men også andre karakteristiske argentinske elementer, først og fremst rytmikk. Han er i denne perioden også influert av Igor Stravisky (1882–1971) og, om enn i noe mindre grad, av Bartók og Manuel de Falla (1876–1946). Tre av hans mest berømte verker tilhører denne tidlige perioden — Danzas argentinas, op. 2 komponert 1937, en-aktsbaletten Panambi, op. 1, komponert samme år og baletten Estancia, op. 8 komponert 1941 bestilt av American Ballet Caravan. Hans symfoni nr. 1, Sinfonia porteña, fra 1942 skaffet ham betydelig oppmerksomhet og berømmelse, men Ginastera trakk senere, som allerede nevnt, dette verket tilbake. Blant verkene fra denne perioden finner man også Ouverture for the Creole Faust, op. 9 komponert 1943 og Pampeana nr. 1, for fiolin og klaver, op. 16 komponert 1947.

Under oppholdet som Guggenheim-stipendiat i USA ble hans Duo for føyte og obo, op. 13 fra 1945, uroppført. På denne tiden kan man spore inflytelse fra franske komponister som Vincent D’Indy (1851–1931), César Franck (1822–90), Gabriel Faure (1845–1924), men også Aaron Copland (1900–90), en komponist han etter andre verdenskrig hadde utstrakt kontakt med. Også fra Paul Hindemith (1895–1963) samt de argentiska komponistene José Maria Castro (1818–92) og Juan Carlo Paz (1901–72) kan man spore påvirkning i Ginasteras musikk.

           

Den subjektive nasjonalismen regner Ginastera fra 1948 til 1956. I denne perioden står han nærmere den sene Bartók og Zoltan Kodaly (1882–1967) enn han gjør i første periode. Karakteristisk er bruken av rytmikk og melodikk tydelig inspirert av argentinsk folkemusikk, men nå uten å sitere fra folkemusikken direkte. Han benytter ikke lenger populære tradisjonelle folkemusikalske elementer, slike benyttes bare i symbolsk øyemed. Han anvender rytmiske kontraster samtidig som det følelsesmessige uttrykk går på dypet. Melodikk er viktig, det samme gjelder kontrasten mellom spenning og avspenning.

Ett av hans viktigste verker i denne perioden er strykekvartett nr. 1, op. 20 fra 1948. Første sats vekker til live rytmene og melodiene til de argentinske ”cowboys”, gauchos. Føste sats minner om Bartóks musikk — en skarp, ”drivende” rytme kontrastert med ”gjennomsiktig”, avdempet musikk som skaper en nocturn stemning. Andre sats er også musikk som vekker minner til live, denne gang dansen på pampasen, nå et stykke musikk i Criolla-tradisjonen kallt ”Malambo”. I denne dansen, som ofte varer flere timer, konkurrerer to menn med hverandre i en aggressiv oppvisning av ekstatisk dans akkompagnert av gitarer. Tredje sats, ”Nocturne”, begynner med gitarens stemming av de åpne strengene, et fenomen man finner blant mange av Ginasteras verker. Satsen inneholder en rekke forskjellige klangfarger og har et meget vakkert parti for solo-cello. I siste sats vender Ginastera tilbake til den samme kraftfulle energi man finner i første sats. To kontrasterende temaer settes mot hverandre, det ene henspeiler på gitarstemming, det andre er avledet fra Criolla-tradisjonen.

Andre viktige verker fra samme periode er Pampeana nr. 2, op. 21 for cello og klaver fra 1950 og klaversonaten nr. 1, op. 22 fra 1952, ett av de stående verker på pianisters repertoar og et verk som ble så ekstremt populært at Ginastera selv ble overveldet av forbauselse – det skulle ta 30 år før klaversonate nr. 2 så dagens lys – den forelå i 1981 og ble fulgt av sonate nr. 3 året etter.

Til de viktige verkene fra samme periode hører også Variaciones concertantes for kammerorkester, op. 23 fra 1953 og Pampeana nr. 3, op. 24 fra 1954, for orkester — felles for alle er bruken av folkemusikalsk rytmikk og melodikk, men uten direkte og faktiske folkemusikk-sitater.

 

Denne perioden strekker seg fra 1957 til 1983 og er like lang som de to foregående tilsammen. Det markante neo-ekspresjonistiske stiltrekket peker mot Alban Berg (1885–1935) og Krzysztof Pendercki (f. 1933). Karakteristisk er at Ginastera nå i utstrakt grad anvender den serielle tolvtoneteknikken som et kompositorisk hovedelement. Men gjennomgående finner man de typiske argentiske elementene så som markante og besettende rytmer, meditative langsomme partier som antyder pampasens ro og hvile samt de magisk-mystiske klanger som påminner om Argentinas hemlighetsfulle natur.

Et av de viktigste verkene i denne perioden er strykekvartett nr. 2, op. 26 fra 1958, det første og viktigste serielle verket fra Ginasteras side, et verk som på en avgjørende måte etablerte ham som en komponist av internasjonalt format. Kritikeren Howard Taubman har skrevet at Ginastera i dette verket fremstår som en komponist som skaper en original og spennende syntese av samtidige tendenser og retninger ved sin bruk av polytonalitet, serielle teknikker og nye klangfarger, alt i en overbevisende naturlighet og ekthet. Bortsett fra en typisk argentinsk rytmisk mangesidighet, fremstår Ginastera i sin siste periode ikke bare som en mesterlig kunstnerisk yrkesmann, men også en kunstner av stor originalitet, frigjort fra alle musikalske skoler og ”retninger”.

Et annet viktig verk fra den neo-ekspresjonistiske perioden er det nevnte Cantata para América mágica, op. 27 fra 1960. I verket inngår et femtitall slagverksinstrumenter som spiller additiv rytmikk og danner polyrytmiske celler. Alt forsterkes etterhvert av det Ginastera kaller ”å la irrasjonelle elementer ta plass i andre irrasjonelle elementer”. Når den ønskede effekten er oppnådd og blir så innviklet at det ikke lenger er mulig å fremstille musikken i et notebilde, lar Ginastera eksekutøren improvisere etter visse gitte anvisninger.

To andre viktige verker fra samme periode er den nevnte klaverkonsert nr. 1, op. 28 fra 1961 og den ekstremt vanskelige fiolinkonserten, op. 30. Fiolinkonserten ble bestilt til åpningen av ”The Philharmonic Hall at Lincoln Center” i 1963. Fra samme periode stammer operaene Don Rodrigo, op. 31 komponert 1964 og Bomarzo, op. 34 fra 1967, den siste bestilt av US Library of Congress. Don Rodrigo hører med til Ginasteras viktigste serielle verker. Operaen Bomarzo skapte furore da den ble uroppført i 1967. Den var atonal som Don Rodrigo. Historien som Bomarzo bygger på, er de siste 15 sekundene av hertugen av Bomarzos liv, 15 sekunder som viser sex, voyeurisme, impotens, vold og nakenhet. Operaen ble en enorm suksess i USA, om enn en sjokkartet sådan; i Argentina var operaen bannlyst i fem år, den ble først oppført der i 1972.

Operan Beatrix Cenci, op. 38 fra 1971 hører også til de neo-ekspresjonistiske verkene, det samme gjør gitar-sonaten, op. 47 fra 1976. Allerede som ung, da Ginastera var bare 20 år, hadde den berømte gitaristen Andrés Segovia (1893–1987) bedt ham om å komponere noe for gitar. Men Ginastera ventet med det til han hadde lært gitaren å kjenne grundig. Da op. 47 forelå i 1976 viste verket seg å være en stor anlagt gitar-sonate der, som nevnt ovenfor, tydelige nasjonale elementer er sidestilt med avant-gardistiske. I sonaten har Ginastera mer enn de fleste andre komponister utforsket og utviklet nærmest alle tenkelige sider ved sør-amerikansk musikalsk folkloristikk.

Andre verker i den neo-ekspresjonistiske perioden er cellokonsert nr. 2, op. 50 som forelå i 1980 og orkesterverket Popul Vuh, op. 44, et verk Ginastera arbeidet med årene 1975 til 83, men som forelå ufullført ved hans død. Et av hans siste verker var Iubilum, op. 51 for orkester, komponert og uroppført 1980 til 400-årsjubileet for grunnleggelsen av Buenos Aires.

 

Adams, Douglas: ”Danzas del ballet ’Estancia’ by Alberto Ginastera: IV--Danza final (Malambo).” Journal of the Conductors' Guild vol. 15, no. 2, summer-fall 1994.

Basinski, Mark Grover: ”Alberto Ginastera's use of Argentine folk elements in the sonata for guitar, op. 47.” DMA doc., U. of Arizona, 1994.

 Beaujean, Oswald: ”Uber die Werke von Alberto Ginastera ( The works of Alberto Ginastera).” Bayerische Akademie der Schönen Künste: Jahrbuch vol. 8, 1994.

Campbell, Grace M.: ”Evolution, symmetrization, and synthesis: The piano sonatas of Alberto Ginastera.” DMA doc., U. of North Texas, 1991.

Casey, Rebecca L.: ”Alberto Ginastera's stylistic evolution: A comparative analysis--Pampeana no. 2: Rhapsody for cello and piano, opus 21 (1950); and Sonata for cello and piano, opus 49 (1979). DMA doc., Performance practice: U. of Cincinnati, Col.-Conservatory of Music, 1997.

Dotsenko, Vitali: ”Alberto Ginastera: Un gran talento y una fantasia inagotable.” Latinskaja Amerika/America Latina no. 12, Dec 1990.

Furman, Pablo Eduardo: ”An analysis of Alberto Ginastera's piano concerto no. 1 (1961).” PhD diss., Music: UCLA, 1987.

King, Charles W.: ”Alberto Ginastera's sonata for guitar op. 47: An analysis.” U. of Arizona, 1992.

King, Tim Raynaud: ”The sacred choral music of Alberto Ginastera. U. of Illinois, 1993.

Knafo, Claudia: ”Tradition and innovation: Balances within the piano sonatas of Alberto Ginastera.” Boston U, 1994.

Kuss, Malena: ”Type, derivation, and use of folk idioms in Ginastera's Don Rodrigo (1964).” Latin American music review / Revista de musica Latinoamericana, USA Vol. I/2 (fall-winter 1980).

Los Cobos, Sergio de: ”Alberto Ginastera's three piano sonatas: A reflection of the composer and his country.” Rice U., 1991.

Paik, Eui: ”An analysis of the first piano concerto (1961) by Alberto Ginastera/An analysis of symphony no. 1 (1977)” by Eui Hyun Paik. Indiana U, 1979.

 Panufnik, Andrzej, Alberto Ginastera, Iannis Xenakis: ”Homage to Bela Bartok.” Tempo, Great Britain Vol. 136 (March 1981).

Richards Jr, James Edward: ”Pitch structure in the opera Don Rodrigo of Alberto Ginastera. PhD diss, Eastman School of Music, 1986.

Schwartz, Kates Deborah: ”Alberto Ginastera, Argentine cultural construction, and the gauchesco tradition.” The musical quarterly, vol. 86, no.2 summer 2002. p. 248-281. The musical quarterly, vol. 86, no.4 winter 2002.

Schwartz, Kates Deborah: The gauchesco tradition as a source of national identity in Argentine art music (ca. 1890-1955). PhD diss., U. of Texas, Austin, 1997.

Smith, Carleton Sprague: ”Alberto Ginastera's Duo for flute and oboe (1945).” Latin American music review / Revista de musica Latinoamericana, USA Vol. VI/1 (spring-summer 1985).

Stevenson, Robert: ”Ginastera's arrangement of an organ toccata by Domenico Zipoli: Some recollections about the career of a master composer.” Latin American music review / Revista de musica Latinoamericana, USA Vol. VI/1 (spring-summer 1985).

Tabor, Michelle: ”Alberto Ginastera's late instrumental style.” Latin American music review/Revista de musica latinoamericana vol. 15, no. 1, spring-summer 1994.

Wiseman, Cynthia: ”Alberto Ginastera.” Guitar review, USA Vol. 61 (spring 1985) 11-14. Portrait, facsimile, music examples.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.