Adolf Henrik Lindstrøm

Faktaboks

Adolf Henrik Lindstrøm
Født
17. mai 1866, Hammerfest
Død
21. september 1939, Oslo
Lindstrøm (antakelig i 20-åra) står i byssa og lager mat. Bildet er sannsynligvis tatt om bord i "D/S Hålogaland".
Av .
Canada , Nunavut, King William Island.
Rundt bordet som er fullt av mat sitter Helmer Hanssen, Roald Amundsen, Adolf Lindstrøm, Gustav Wiik og Anton Lund. Bak står Peder Ristvedt.
Av .
Anders B. Wilses portrett av Lindstrøm fra 1. juli 1912
Av /Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Adolf Henrik Lindstrøm var en norsk skipskokk/stuert og polarfarer. Han deltok fra 1898 til 1902 i Otto Sverdrups andre Fram-ekspedisjon, og fra 1903 til 1906 i Roald Amundsens ekspedisjon med Gjøa. Han deltok i 1910 til 1912 i Amundsens sydpolekspedisjon, og var fra 1914 til 1916 med på to ekspedisjoner til Sibir. Han er den med lengst fartstid på polarskute Fram og han er kjent som den store «polarkokken».

Tidlig liv

Lindstrøm ble født i Hammerfest av kvenske foreldre som begge kom fra Kemi i Nord-Finland. Hans far, Johan Hansen Lindstrøm (født 1810) var snekker/tømmermann, og hans mor var Marie Mathilde Johannesdatter Ruonata (født 1824). Adolf Henrik var eldst av tre søsken, og til tross for familiens fattigdom skal det ha vært en lykkelig barndom med tidlig opplæring i hardt arbeid. Som var vanlig på den tid skulle Lindstrøm 15 år gammel ut i betalt arbeid, og han ble førstereisgutt på en av Hammerfests mange ishavsskuter. Etter fem år, med mye arbeid i byssa, ble han maskinist ved Brettesnes fabrikker i Lofoten. Men sjøen lokket, og han mønstret på en av fabrikkens egne frakteskuter som ga anledning til å se mer av verden.

På jobb for Nansen og Sverdrup

Etter videre arbeid for Hålogaland Dampskipsselskap og Varanger Dampskipsselskap ble Lindstrøm anbefalt til Fridtjof Nansen for jobben som kokk på Frams triumftur hjem fra Tromsø til Kristiania på slutten av den første Fram-ferden i 1896. Da hadde Nansen bedt om å få en førsteklasses kokk etter tre harde år i isen, og Lindstrøm innfridde. Otto Sverdrup var glad for å få Lindstrøm med som stuert og kokk på den andre Fram-ferden til Nordvest-Grønland og øyene nord for Canada i 1898–1902. Ekspedisjonen kartla store områder og samlet mye ny informasjon omkring naturforholdene, med viktige undersøkelser og innsamlinger av geologien, floraen og faunaen.

Både på denne ekspedisjonen og senere viste Lindstrøm seg til tider mer interessert i botanisk og zoologisk innsamling og preparering enn i matlaging, selv om han ikke forsømte den på noen måte. Hans store samling av stein og planter, samt preparerte fugle- og dyreskinn var et viktig resultat av Sverdrups ekspedisjon. Også viktig var Lindstrøms evne til å være et sosialt midtpunkt for mennene under de lange årene i polartrakter. Og selvsagt var den gode og varierte maten han laget noe som hjalp til å berge både den fysiske og mentale helsen til alle deltakerne.

Med Roald Amundsen i nord og sør

Fram var hjemme igjen i 1902, og Lindstrøm ble tildelt Fram-II medaljen. Han ble også straks ønsket av Roald Amundsen som kokk på Gjøa på en ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Otto Sverdrup hadde anbefalte Lindstrøm på det sterkeste. Lindstrøm var noe nølende straks etter fire år ute i nordøst-Canada, men han svarte ja til slutt og fikk stilling som kokk og altmuligmann. I tillegg hadde han en formell oppgave fra Universitetet i Kristiania om å fortsette med innsamling av flora og fauna, inkludert preparering av skinn fra dyr og fugler. Alle opplysninger om naturforholdene i dette området på den tiden var pionerarbeid, og Lindstrøm samarbeidet senere med noen av tidens fremste forskere i å katalogisere funnene. Av Amundsens dagbøker fra ekspedisjonen får man forståelse av at også denne gangen tiltrakk de botaniske og zoologiske undersøkelsene til tider mer enn kokkejobben.

Igjen var Lindstrøm et stødig midtpunkt for ekspedisjonen og han hadde nå god erfaring med variert tilberedning av områdets vilt som moskus, rein, sjøfugl og fisk. Bruk av viltet samt medbrakte frosne multer gjorde sitt til at det ikke forekom skjørbuk (mangel på C-vitamin) på denne ferden eller under senere ekspedisjoner han deltok på. Dessverre mistet ekspedisjonen Gustav Juel Wiik tidlig i 1906, etter at ekspedisjonen hadde lyktes i å ta seg gjennom Passasjen. Wiik hadde assistert Amundsen med de viktige magnetiske målingene som skulle bestemme den magnetiske nordpolens beliggenhet. Han ble pleiet av Lindstrøm, men døde etter mye lidelse og sterke magesmerter i slutten av mars 1906.

Etter Gjøa

Etter Gjøas ankomst til San Francisco høsten 1906 dro Lindstrøm via New York hjem til Norge og nok en stor velkomst. Han og de andre av mannskapet ble utnevnt til riddere 2. klasse av St. Olavs orden, og Lindstrøm mottok i tillegg kongens fortjenstmedalje i gull etter at den ble innstiftet i februar 1908. I og med at hans mor hadde dødd mens Gjøa var i Nordvestpassasjen, dro Lindstrøm likegodt til sjøs igjen. Han var seks måneder i den amerikanske marinen som matros og oppasser og på en av seilingene rundet han Kapp Horn med et amerikansk krigsskip, og ble dermed den første nordmannen til å ha seilt rundt hele det amerikanske kontinentet. Han seilte i tillegg i to år i fraktfart på Stillehavskysten som fyrbøter før han fortsatte som fisker og kokk om bord på diverse fangstskuter langs den amerikanske vestkysten.

Sydpolekspedisjonen

I 1910 ble Lindstrøm igjen kalt ut i polartjeneste for Norge. Roald Amundsen trengte gode menn til sin planlagte drift over Polhavet og forhåpentlig til Nordpolen med Fram. Lindstrøm hadde allerede tjent fire år med Sverdrup og tre med Amundsen oppe i Arktis, og var mer erfaren enn de fleste. Ekspedisjonen dro som kjent først til Sydpolen etter at Amundsen forsto det slik at andre allerede hadde nådd Nordpolen. Ni menn ble landsatt i Antarktis og basen Framheim ble etablert. Lindstrøm bodde på Framheim gjennom vel ett år, mens de andre dro ut for å legge depoter på de lange sledeturene til Sydpolen og Edward VII Land vest for Hvalbukta. Lindstrøm hadde ansvaret både for maten og andre huslige oppgaver, men i tillegg jaktet han på sel og pingviner som ble til ferskmat til menn og hunder. Den 14. desember 1911 sto Roald Amundsen og hans fire menn på polpunktet, og 26. januar var de tilbake i Framheim etter å ha vært borte i 99 dager. De ukene og månedene Lindstrøm var alene på Framheim måtte ha vært en stor påkjenning, men ingen dagbok er kjent etter Lindstrøm, og vi får ikke innblikk i hans tanker og handlinger da.

Sydpolmennene ble hentet av Fram i slutten av januar 1912, men skipet returnerte ikke til Norge før juli 1914. Lindstrøm var blant mannskapet som ble om bord hele veien. Han fikk sydpolmedaljen for sin innsats, men fikk en mindre pengebelønning for månedene i Framheim enn de som hadde dratt til Sydpolen og sjøfolkene som seilte på Fram. Det ga ham en lei følelse av å være mindre verdt, og han kommenterte dette i et brev til Amundsen. Han fikk også Det norske La Plata Samfundets medalje for sydpolekspedisjonen.

I Arktis igjen

Etter 72 timer hjemme mønstret Lindstrøm på Otto Sverdrups russiske hjelpeekspedisjon med Eclipse og var borte i årene 1914–1915. I 1914 var Sverdrup blitt bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre russiske ekspedisjoner i Polhavet. Han utrustet skuten Eclipse og fikk med seg blant andre Lindstrøm, og ekspedisjonen gikk inn i Karahavet øst for Novaja Semlja. Ingen av de tre ekspedisjonene ble funnet, men Sverdrups ekspedisjon reddet en fjerde som var fanget i isen lenger øst i Nordøstpassasjen. Vinteren 1915 fant nordmennene de 60 russerne etter en 275 kilometer lang sledetur fra Eclipse. De var sterkt forkomne og plaget av skjørbuk. Lindstrøms diett berget dem, og ekspedisjonen kom tilbake til Murmansk etter et år.

I 1915–1916 var Lindstrøm tilbake ved Sibir-kysten, da som kokk for den norske forretningsmannen Jonas Lied på hans ekspedisjon til Jenisej-elven. Hensikten var å legge ut depoter og skaffe sibirske trekkhunder for Amundsens planlagte nordpolsekspedisjon. I sine memoarer skrev Lied om retten «Biff à la Lindstrøm» at den ble laget av bjørnekjøtt og servert på alle Grand-hoteller i Nord-Europa. Det er også en svensk «Biff à la Lindström» lagd av hakket oksekjøtt ispedd rødbeter. Polarkokken Lindstrøm lagde også denne retten, og sa han hadde fått oppskriften av en svensk husstellærerinne. Han var imidlertid ikke opphavet til retten mange nå forbinder med ham.

Siste år

Lindstrøm giftet seg 50 år gammel 21. mars 1917 hos byfogden i Oslo med den 11 år yngre frisør og parfymerieier Olga Johanne Olsen (1877–1930). Paret bosatte seg i Munkedamsveien 11 i Kristiania. Men Lindstrøm ble igjen overtalt til å reise ut, denne gangen med Amundsen på den lenge-planlagte driften over Polhavet, nå med den spesialbygde skonnerten Maud. Imidlertid gikk det ikke slik. Idet Lindstrøm skulle gå om bord i Maud sommeren 1918, fikk han et slag og ble lam i venstre beinet. Ekspedisjonsliv for Lindstrøm var nå over, og han fikk en statspensjon på kr 2000 årlig. Det tilsvarer snaue kr 50 000 i 2020. Dette var en pensjon som også skulle veie opp for forskjellsbehandlingen der han fikk dårligere betalt etter sydpolekspedisjonen.

Lindstrøm var en kjent person i Oslo; han holdt foredrag og han ble hyllet av det lokale barnetoget hver 17. mai, som også var hans fødselsdag. Han ga sin store samling av planter, steiner og fugleskinn til Universitetet i Oslo. Etter at Olga Johanne døde i 1930, bare 54 år gammel, bodde Lindstrøm sine siste leveår på Theodor Henrichsens sjømannshjem i Karlsborgveien 5 i Oslo. I 1936 ar han for svak til å delta på 25-årsmarkeringen for erobringen av Sydpolen. Dette var samme året som Framhuset ble åpnet på Bygdøy i Oslo. Han var både lam på venstre siden og hadde sukkersyke. Han døde av hjertesvikt 21. september 1939 på Ullevål sykehus, og er gravlagt på Gamlebyen gravlund i bydel Gamle Oslo. Roald Amundsen skrev om Lindstrøm: «Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann.»

Minner

Isbjørnklubben i Hammerfest har en utstilling og webside om Adolf Henrik Lindstrøm, og en statue av Lindstrøm ble avduket på Lindstrømplassen i byen i juni 2017. Frammuseet i Oslo har en del informasjon om Lindstrøm i sine utstillinger, og har utgitt dagbøkene til deltagere på Gjøa-ekspedisjonen og sydpolekspedisjonen som gir fine innblikk i Lindstrøms personlighet og arbeid.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • J. O. Ekeberg: Et liv i isen. Polarkokken Adolf H. Lindstrøm, 2000
  • Dagbøkene til deltagere på Gjøa-ekspedisjonen og Sydpolekspedisjonen, redigert av Geir O. Kløver, Frammuseet

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg