Økonomi og næringsliv i Sør-Korea

Da Korea ble delt, var den sørlige delen i alt vesentlig et jordbruksland. Det meste av industrien lå i nord, som også hadde hovedtyngden av Koreas betydelige mineralforekomster. Inntil midten av 1960-årene var levestandarden i Nord-Korea høyere enn i Sør-Korea. Siden 1960-årene har Sør-Korea prioritert en rask økonomisk utvikling. Det er bygd opp en blomstrende eksportindustri, med vekt på forbrukerelektronikk, halvledere, biler, stål og petrokjemiske produkter, delvis takket være japanske lån og investeringer.

Sør-Koreas økonomi er en markedsøkonomi med høy grad av statlig kontroll. Etter konstant høy økonomisk vekst siden 1960-årene gikk Sør-Korea i begynnelsen av 1990-årene inn i en periode med noe lavere veksttempo. Tosifrede lønnsøkninger i perioden 1988–93 førte til at konkurransekraften ble noe svekket. Sør-Korea ble hardt rammet av den asiatiske finanskrisen 1997–98, og arbeidsløsheten nådde 8 %. Bilprodusenten Daewoo Motors ble 2000 rammet av den største konkursen i landets historie med en gjeld på 70 mrd. USD. Rundt tusenårsskiftet skjøt den økonomiske veksten igjen fart. Allerede 2001 var arbeidsløsheten kommet ned i 3 %, et nivå som vedvarte de følgende år.

Jordbruket var tidligere hovednæringsvei, og sysselsatte så sent som 1966 56 % av yrkesbefolkningen. I 2002 stod primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) for bare 10 % av sysselsettingen og 4 % av bruttonasjonalproduktet.

Bare 1/5 av landarealet kan dyrkes opp, men der klima og terreng tillater det, tas det to avlinger i året. Gårdsbrukene er gjennomgående små (10–15 dekar) og som regel oppdelt i små teiger, men takket være en sterkere grad av kunstig vanning, økt mekanisering og mer utstrakt bruk av forbedrede kornslag, har avkastningen i det sørkoreanske jordbruket økt betraktelig. Landet er i dag stort sett selvforsynt med ris, men ikke med annet matkorn. Det dyrkes bl.a. ris, bygg, soyabønner, søtpoteter, poteter, frukt, yams, tobakk, mais, hirse, hvete og forskjellige slags bønner. Til bruk i tekstil- og silkeindustrien dyrkes noe bomull og morbærtrær. I likhet med Nord-Korea er Sør-Korea siden 1990-årene gang på gang blitt hjemsøkt av naturkatastrofer med store skadevirkninger for landbruket.

Skogbruket spiller en beskjeden rolle i landets økonomi. Tømmeret er vanligvis av dårlig kvalitet, og ikke tilstrekkelig til å dekke de lokale behov. En del sørkoreanske selskaper eier skoger i bl.a. Malaysia og Indonesia. Norske Skog-konsernet eier to av landets største papirfabrikker (Chongwon og Chongju).

Sør-Korea er en av verdens ledende fiskerinasjoner. Fiske dekker landets eget behov for fisk, og overskuddet blir eksportert. I tillegg til fiske drives oppdrett av bl.a. østers og muslinger, og det eksporteres skalldyr og spiselig tang til Japan.

Sør-Korea har bare 10–15 % av Koreahalvøyas antatte mineralressurser. Gruvedrift utgjør ca. 0,3 % av BNP, og bare 0,1 % av arbeidsstokken er sysselsatt i gruvesektoren. Det finnes forekomster av kull, jernmalm, grafitt, wolfram og gull.

En sterkt eksportorientert industri er grunnpilaren i økonomien. Verdien av vareeksporten svarte 2002 for 37,7 % av BNP (tilsvarende tall for USA og Japan er ca. 10 %). Industrien stod 2002 for 28 % av landets sysselsetting og 40,9 % av BNP, av dette svarte tilvirkningsindustrien for 29,2 %.

Industrien har hatt en svært rask ekspansjon ved investering av utenlandsk kapital, derav mange japanske konserner, som har trukket mye av sin fortjeneste ut og levnet lite til innenlandsk kapitalopplegg.

Landets industripolitikk minner om Japans, med en eksportorientert industri som er basert på importerte råvarer. Eksportindustrien ble i 1980- og 1990-årene delvis lagt om fra bransjer som tekstil og skotøy til mer avanserte bransjer som biler og elektronikk. Bilindustrien har vært i særlig sterk vekst. Landets industri er i stor grad dominert av såkalte chaebols; store industrikonglomerater, som f.eks. Hyundai. En stadig større del av produksjonsbasen er flyttet til andre land, ikke bare til Kina og andre lavkostland i Asia, men også til Europa og Amerika.

Japanerne har bl.a. deltatt i oppbyggingen av landets jern- og stålindustri, som omfatter det store integrerte jern- og stålverket i Pohang på sørøstkysten og mindre anlegg i Pusan, Ulsan og Seoul. Den primære metallproduksjonen danner grunnlaget for en omfattende mekanisk industri, og Sør-Korea er en av verdens største skipsbyggingsnasjoner. Tidlig i 1990-årene ble Sør-Korea verdens ledende skipsbyggernasjon, anført av Hyundai Heavy Industries. De største skipsverftene ligger i Ulsan og Okpo på øya Koje sørvest for Pusan, men også Pusan, Mokpo, Kunsan og Inchon har en betydelig verftsindustri.

2004 ble arbeidet igangsatt med infrastrukturen til tre økonomiske frisoner for utenlandske investorer. Incheon Free Economic Area ligger ved en av Asias største flyplasser som ble åpnet 2001. Utbyggingen frem til 2010 er kostnadsberegnet til ca. 100 mrd. kr. Et erklært mål med frisonene er å gjøre Sør-Korea til mer av et økonomisk knutepunkt i Asia.

Sør-Koreas eksportdrevne økonomi har trukket fordeler av den sterke japanske yen-valutaen. Sør-Korea ble 1995 det 12. land i verden hvis eksport har passert 100 milliarder USD. I 2002 nådde eksporten 162 mrd., mens importen samme år var 152,1 mrd. Industrivarer stod for 96 %; det satses i første rekke på halvledere, forbrukerelektronikk, biler, stål og petrokjemiske produkter. Japan og USA er de viktigste mål for Sør-Koreas eksport, i tillegg til Hong Kong, Singapore og Tyskland. Etter at det ble gjenopprettet diplomatiske forbindelser mellom Sør-Korea og Kina i 1992, har handelen med Kina økt betraktelig.

Japan og USA er de viktigste landene for Sør-Koreas import, i tillegg til Tyskland, Saudi-Arabia og Australia. Etter at det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Kina 1992, har Kinahandelen vist særlig kraftig vekst. 2002 gikk 20,2 % av eksporten til USA og nesten 14,6 % til Kina, mens Japan tok 9 %.

Japan var fortsatt det viktigste landet for Sør-Koreas import med 19,6 % av totalen, dernest fulgte USA med 15,1 % og Kina med 11,4 %. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, petroleum og petroleumsprodukter, kjemiske produkter og ulike fabrikkproduserte varer.

Under den raske økonomiske utviklingen er det blitt satset sterkt på samferdselen. Landet har et velutbygd statseid jernbanenett for høyhastighetstog som forbinder hovedstaden Seoul med bl.a. Pusan (via Taegu), Mokpo på sørvestkysten og Samchok på nordøstkysten.

Nord- og Sør-Korea ble i 2001 enige om å gjenåpne den gamle jernbanen mellom nord og sør; 17. mai 2007 krysset et passasjertog grensen mellom de to landene for første gang på over 50 år. Dette var en foreløpig engangsforeteelse, men er sett på som en viktig del av arbeidet med å normalisere forholdet mellom Nord- og Sør-Korea.

Veinettet har en samlet lengde av ca. 61 300 km, som bl.a. omfatter den 428 km lange motorveien mellom Seoul og Pusan. En motorvei gjennom grensesonen DMZ ble åpnet 2005, men bare for strengt regulert trafikk til/fra et felleskoreansk industriprosjekt nær Kaesong. Det arbeides imidlertid med å bedre veiforbindelsen mellom de to landene.

I løpet av 1990-årene ble personbilparken flerdoblet fra vel 2 til 8 millioner. Seoul har hatt tunnelbane siden 1974.

De privateide flyselskapene Korean Airlines (KAL) og Asiana trafikkerer innenlandske og utenlandske ruter fra Seoul. 2001 åpnet en av Asias største flyplasser på gjenvunnet land ved havnen i Inchon. Andre internasjonale lufthavner finnes ved Seoul (Kimpo), Pusan og Cheju. De viktigste havnebyene er Pusan, Inchon, Donghae, Masan, Yosu, Kunsan, Mokpo, Pohang, Ulsan, Cheju og Kwangyang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.