romansk språk som snakkes av anslagsvis mellom ni og ti millioner mennesker i Spania, Frankrike, Andorra og Italia. I Spania snakkes katalansk (català) i Cataluña (Catalunya), i regionen Valencia (hvor språket kalles valencià), i deler av Aragón og på Balearene. Katalansk er offisielt språk i Andorra, og snakkes av små minoriteter i Roussillon i Frankrike og i byen Alghero på Sardinia.
Historie
I middelalderen var katalansk et viktig skriftspråk i Europa, mye takket være forfatteren og filosofen Ramón Llull, som på 1200-tallet sørget for at katalansk ikke bare ble et litteraturspråk, men også et språk for filosofiske og vitenskapelige tekster.
I perioden fra 1400-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var kastiljansk den dominerende språkformen i Spania, og bruken av katalansk ble motarbeidet og var i perioder forbudt i offisielle sammenhenger.
Interessen for katalansk fikk sin renessanse under romantikken på 1800-tallet (la Renaixença). I perioden frem mot den spanske borgerkrigen ble det utgitt ordbøker, grammatikker, romaner og skuespill på katalansk, og bruken av språket ble stadig mer utbredt i ulike sammenhenger i samfunnet. Et banebrytende arbeid ble utført av lingvisten Pompeu Fabra (1868-1948), som bidro til å normere det katalanske skriftspråket på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.
I 1931 fikk Cataluña status som autonom region, men etter Francos seier i borgerkrigen ble bruken av katalansk nok en gang motarbeidet og tidvis forbudt i offisielle sammenhenger. I hele Franco-perioden fra 1939 til 1975 hadde det katalanske skriftspråket dårlige kår, og det var først etter Francos død at språket igjen fikk offisiell status i Cataluña.
I dag er et flertall av innbyggerne i Cataluña tospråklige i og med at de snakker og forstår både katalansk og kastiljansk. Det utgis aviser og ukeblader på katalansk, og det finnes radio- og tv-kanaler der det bare brukes katalansk.
Språklige særtrekk
Katalansk har felles trekk både med de ibero-romanske og de gallo-romanske språkene, og mange språkforskere har hevdet at katalansk har mer til felles med oksitansk enn med kastiljansk.
I likhet med oksitansk og fransk har katalansk ofte bortfall av vokal i slutten av ord, slik at ordene slutter på konsonant. Dannelsen av diftongene -ie- og -ue-, som er typiske for kastiljansk, finner vi ikke i katalansk:
Katalansk: set, pont («sju», «bro»)
Fransk: sept, pont
Kastiljansk: siete, puente
Ordforrådet i katalansk samsvarer i større grad med oksitansk (og fransk) enn med kastiljansk:
Katalansk: blau, demà, finestra, menjar («blå», «i morgen», «vindu», «å spise»)
Fransk: bleu, demain, fenêtre, manger
Kastiljansk: azul, mañana, ventata, comer
Katalansk har ikke nasale vokaler.