japansk heraldikk

Japansk heraldikk er kunnskap om utforming og bruk av japanske våpenskjold. Den japanske heraldikken minst jevngammel med Vest-Europas og har spilt like stor eller større rolle enn denne gjorde i middelalderen.

Våpenmerket, mon, representerte en familie eller enkeltperson, opprinnelig innen føydal, hoff- og militæradelen, senere hos alle stender. Man fastholdt merkets idé, å fremheve individet og slekten, og våpenet fikk derfor vanligvis en enkel og stilisert form. Kompliserte, sammensatte våpen, slik vi kjenner dem fra europeisk heraldikk i tidlig nytid, finnes heller ikke i japansk heraldisk tradisjon.

Blomster og blad er de vanligste motiver i denne tradisjonen, og de forekommer i utallige og fint avstemte variasjoner. Det brukes også ulike geometriske figurer, dessuten fugler, sommerfugler og gjenstander, mens firbente dyr spiller en minimal rolle. Nærbeslektede familier kunne ha samme våpenfigur med en liten forskjell – de keiserlige prinser fikk bruke keiserens krysantemumvåpen med 14 i stedet for 16 kronblad.

Det japanske våpen ble satt på faner og standartspisser, på skipsflagg og seil, på kappe, hjelm, lakkhatt, sverd, panser, stigbøyler, sal og hestedekken, på sivile hoffklær og på dameklær, på teltlignende forheng og på bruksting og i sigiller, altså en like allsidig anvendelse som i Vesten. Merket ble ikke så ofte satt på skjold. Som regel har merket ingen fastlagt farge som bakgrunn, og i det hele har merkenes farge ikke den betydning som i Vest-Europa. Hvis merket har en omramning, er dennes form fiksert og betyr noe for identiteten. Mens hvert europeisk våpen er et motiv med til dels store variasjonsmuligheter i tegningens form, er det japanske mer bundet til én fastlagt tegning.

Japansk heraldikk er eksakt, men intim, og ikke i samme grad som den europeiske beregnet for fjernvirkning.