panterett

Artikkelstart

Panterett er i panteloven definert som en særrett til å søke dekning for et krav (pantekravet) i ett eller flere bestemte formuesgoder (pantet).

Enkelt sagt innebærer dette at den som låner ut penger kan få sikkerhet i en fast eiendom, en ting eller en rettighet, som tjener som sikkerhet for oppfyllelsen av lånet. Dersom lånet ikke blir innfridd, kan innehaveren av panteretten kreve den pantsatte eiendommen, tingen eller rettigheten («pantet») solgt, og få dekket lånet av salgssummen.

Pantekravet vil typisk være et krav på tilbakebetaling av et lån, men også fremtidige eller varierende forpliktelser kan sikres ved pant, for eksempel et kausjonsansvar eller ansvaret for en kassakredittgjeld. Fordi dekning via panteretten skjer ved at pantet selges, må pantekravet kunne gis en pengeverdi. Det er ikke noe krav at lånet eller kreditten har en tilknytning til pantet. Man kan for eksempel låne penger til en bil og gi sikkerhet i form av en panterett i en fast eiendom.

Etter den måten panteretten stiftes på, skiller man mellom tre typer pant:

  • pant stiftet gjennom privat avtale (kontraktspant)
  • pant stiftet gjennom beslutning av offentlig myndighet (utleggspant)
  • pant som oppstår i kraft av loven (legalpant)

Rettsvern

At panteretten er en særrett, betyr at den går foran den rett eierens øvrige kreditorer har til å søke dekning i pantet gjennom utlegg eller konkurs. Panteretten gir altså en beskyttet rett i formuesgodet som øvrige kreditorer, herunder et konkursbo, må respektere. Det sies ofte at rettigheter i formuesgoder som har en slik beskyttelse mot tredjemenn, er tinglige rettigheter. Retten til tingen er beskyttet mot «hele verden». I moderne norsk juridisk terminologi forklares dette med begrepet rettsvern: Panteretten har rettsvern overfor både kreditorene og andre som måtte erverve rett til det pantsatte formuesgodet, enten det er noen som kjøper pantet eller får en (ny) panterett i det, uten kjennskap til den første panteretten. Dette forutsetter at de krav som panteloven eller annen lovgivning oppstiller for å oppnår slikt rettsvern, er fulgt.

Håndpant og underpant

Etter den måten rettsvernet blir etablert på, sondrer man mellom håndpant og underpant.

Ved håndpant må eieren gi fra seg rådigheten over pantet, typisk ved å overlevere det til panthaveren.

Ved underpant beholder pantsetteren pantet. Rettsvernet etableres da i de fleste tilfeller ved at panteretten blir tinglyst, for eksempel i grunnboken for fast eiendom, skipsregisteret, luftfartsregisteret, eller i det sentrale løsøreregisteret, hvor registreringen skjer på eierens navn. Enkelte typer underpant får rettsvern uten registrering; dette gjelder for eksempel lovbestemt pant i fast eiendom for eiendomsskatt og salgspant i løsøre, med unntak av salgspant motorvogner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Falkanger, Thor: Introduksjon til panteretten, 2. utg., 2013, isbn 9788215022437, Finn boken
  • Skoghøy, Jens Edvin A.: Panterett, 5. utg., 2021, isbn 9788215056340, Finn boken
  • Skoghøy, Jens Edvin A. : Panteloven : kommentarer til lov 8. februar 1980 nr 2 om pant [...], 3. utg., 2016, isbn 9788205470477, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg