Sivilprosess, reglene om rettergangen i sivile saker (tvistemål). Reglene om rettergangen i straffesaker kalles straffeprosess. De viktigste lovene i sivilprosessen har vært lov om domstolene, lov om rettergangsmåten for tvistemål, begge av 13. august 1915, og lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring av 26. juni 1992. Lov om rettergangen for tvistemål ble fra 1. januar 2007 avløst av den nye lov om mekling og rettergang i sivile saker (tvisteloven) av 17. juni 2005.

For rettergangen i tvistemål gjelder det en rekke grunnprinsipper:

Hver av partene skal ha anledning til å gjøre rede for sitt syn og få anledning til å uttale seg om det som er fremholdt av den annen part.

Domstolene trer bare i virksomhet når en part ønsker saken pådømt. Retten kan i sin dom ikke gå utenfor de påstander partene har nedlagt, unntatt når det gjelder saker som partene ikke har fri rådighet over, f.eks. farskapssaker og ekteskapssaker.

Det påhviler partene selv å gjøre rede for de faktiske forhold og bevis som er av betydning for avgjørelsen. Retten har likevel en viss adgang til å supplere bevisføringen, og i forhold som partene ikke har fri rådighet over, har retten plikt til å sørge for at de faktiske forhold blir best mulig opplyst.

Rettsmøtene holdes for åpne dører. Retten kan likevel i visse tilfeller beslutte at dørene skal lukkes, f.eks. når hensynet til privatlivets fred krever det.

Opplesning kan ikke tre i stedet for fri muntlig fremstilling. I lagmannsrettene og Høyesterett kan likevel noen saker behandles skriftlig.

Bevisumiddelbarhet er gjennomført ved tingrettene og ved lagmannsrettene. Parter og vitner skal så vidt mulig avhøres umiddelbart (direkte) for den dømmende rett. I Høyesterett er bevisføringen middelbar (indirekte), slik at retten får kjennskap til bevisene ved opplesning av skriftlige gjengivelser. Sakkyndige kan dog også avhøres umiddelbart for Høyesterett, som videre kan foreta granskning når den ikke krever åstedsbefaring.

Retten skal etter en samvittighetsfull prøvelse av hele forhandlingen og bevisføringen avgjøre hvilket saksforhold den skal legge til grunn for dommen.

De alminnelige domstoler etter den gjeldende rettergangsordning er tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Forliksrådene var tidligere betegnet som alminnelige domstoler, men har fra og med ikrafttredelsen av tvisteloven vært betegnet som meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble tidligere ansett som en egen domstol. Reelt sett var kjæremålsutvalget kun en del av Høyesterett. Det ble derfor tatt ut av domstollovens definisjon av alminnelige domstoler i § 1 ved ikrafttredelsen av tvisteloven. De funksjoner som tidligere ble ivaretatt av Høyesteretts kjæremålsutvalg ivaretas som tidligere, men nå av Høyesteretts ankeutvalg.

En sivil sak innledes som regel ved at saksøkeren innkaller motparten til megling i forliksrådet. Megling i forliksrådet er påbudt, men det er unntak bl.a. for saker mot det offentlige, saker der tvistegjenstanden overstiger 125.000 kroner og begge parter er bistått av advokat, og der det har vært forsøkt visse andre former for mekling eller tvisteløsning. Forliksrådet kan i visse tilfeller avsi dom i saken. Hvis saken ikke pådømmes eller forlikes, skal forliksrådet innstille behandlingen.

Når forliksrådet har innstilt behandlingen eller i saker der forliksrådsbehandling ikke er påkrevet, kan saken bringes inn for tingretten. Stevningen inngis til retten enten muntlig eller gjennom prosesskrift. Den må inneholde en bestemt angivelse av det krav som saksøkeren gjør gjeldende, de omstendigheter han støtter det på, og den påstand han vil nedlegge. Den bør også nevne de bevis som saksøkeren akter å føre.

Finner dommeren at saken kan fremmes, sørger han først for en forberedende behandling. Den har til formål å skaffe til veie de nødvendige betingelser for at hovedforhandlingen kan føres til ende uten utsettelse. Saksforberedelsen kan være enten muntlig eller skriftlig, alt etter hva dommeren finner mest hensiktsmessig, eventuelt en kombinasjon. Det skal normalt holdes et møte med partene tidlig under saksforberedelsen for å legge en plan for den videre behandlingen av saken.

Retten kan beslutte at saksøkte skal avgis tilsvar muntlig. Tilsvaret avgis i så fall i et rettsmøte under saksforberedelsen. Også ellers kan retten beslutte at det skal holdes rettsmøter under saksforberedelsen. Retten kan avsi dom etter forhandlinger i et slikt rettsmøte om den har et forsvarlig grunnlag for det og partene har samtykket i en slik behandling. En part som er innkalt til retttsmøte for å avgi muntlig tilsvar, men som unnlater å møte, risikerer at saken blir avgjort med en fraværsdom i saksøkers favør.

Det vanligste er at retten beslutter at tilsvar skal inngis skriftlig. Stevningen skal da forkynnes for saksøkte, som gis en frist på normalt 3 uker til å gi tilsvar. Dette kan gis i prosesskrift eller muntlig for retten, og skal inneholde saksøktes påstand og de innsigelser han vil gjøre gjeldende mot saksøkerens krav samt oppgave over de bevis han vil føre. Avgir saksøkte innen fristens utløp ikke noe tilsvar, og er det ikke opplyst eller sannsynlig at han er hindret ved gyldig forfall, kan saksøkeren forlange fraværsdom. Etter tilsvaret blir det ofte utvekslet ytterligere prosesskrifter.

Hovedforhandling skal normalt holdes innen seks måneder stevning ble inngitt til retten. Retten settes med en juridisk dommer og eventuelt to meddommere (legdommere) hvis noen av partene ønsker det eller retten finner det ønskelig. I spesielle tilfeller kan retten også settes med tre juridiske dommere. Hovedforhandlingen begynner med at dommeren klarlegger hva saken går ut på, dvs. de påstander og påstandsgrunnlag som er gjort gjeldende og de bevis om vil bli ført. Deretter gir han ordet til saksøkeren, som så muntlig fremstiller saken, begrunner sine påstander, oppgir sine bevis og uttaler seg om motpartens anførsler. Deretter får saksøkte ordet. Møter partene med advokat, og det er det vanlige, er det advokatene som holder disse innledningsforedragene. Etter at dommeren har avhørt begge partene personlig, går man over til den øvrige bevisførselen. Denne innbefatter avhør av vitner, fremleggelse av bevis, evt. åstedsbefaring osv. Når bevisførselen er avsluttet, finner prosedyren sted; hver part fremfører sine argumenter og uttaler sin mening om bevisenes verdi. Begge parter eller deres advokater har rett til å få ordet to ganger. Når hovedforhandlingen er slutt, erklærer dommeren saken opptatt til doms.

Dommen avsies enten skriftlig eller muntlig. Ved skriftlig avsigelse er dommen er dommen avsagt når alle rettens medlemmer har undertegnet på dommen. Ved muntlig avsigelse er dommen avsagt når den er lest opp i et rettsmøte. Rettens leder sørger for at dommen blir forkynt for partene hvis de ikke var til stede ved avsigelsen. En dom bør avsies så snart som mulig. Lovens frist er fire uker, eller to uker dersom det bare er én dommer i saken. Er dom ikke avsagt innen fristen skal grunnen til det opplyses. Dommen skal inneholde betegnelse av retten, dommernes navn og tid og sted for domsavsigelsen, betegnelse av partene, herunder også deres prosessfullmektiger, en kort fremstilling av saken med partenes påstander, selve domsgrunnene hvori retten angir det saksforhold den grunner sin avgjørelse på, og til slutt domsslutningen (konklusjonen).

Småkravsprosess

For saker der tvistegjenstanden er under 125.000 kroner, gjelder egne regler om småkravsprosess ved tingrettsbehandlingen. Saken innledes ved stevning og det skal inngis tilsvar. Noen ytterligere saksforberedelse er ikke påkrevet. Saksbehandlingen avsluttes med et rettsmøte til sluttbehandling av saken. Det stilles lempligere krav til utforming av dommen enn ellers, og retten kan også avsi muntlig dom. Dommen skal normalt foreligge innen tre måneder fra stevning ble inngitt til tingretten.

Forenklet domsbehandling

I saker for tingretten der det er klart at saksøkerens krav ikke kan føre frem eller det er klart at saksøktes innsigelser mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan saken avgjøres ved forenklet domsbehandling. Slik behandling kan finne sted når som helst under saksforberedelsen. Det er da ikke nødvendig å gjennomføre det ordinære løp med ytterligere saksforberedelse av hovedforhandling før saken pådømmes. Dommen kan påankes etter vanlige regler.

En dom som er avsagt av tingretten, kan påankes til lagmannsretten. Ankefristen er som regel én måned. Angår anken en formuesverdi under 125 000 kroner, kan den bare bringes inn for lagmannsretten med samtykke fra lagmannsretten. Lagmannsretten har en begrenset adgang til å nekte anken fremmet, uavhengig av ankesummen, hvis det er klart at anken ikke kan føre frem.

Ankeerklæringen inngis til tingretten med angivelse av hvilke feil man mener er begått. Den inngis enten ved prosesskrift, som da må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat, eller muntlig for tingrettsdommeren, som da setter den opp skriftlig. Han sørger for at erklæringen forkynnes for motparten, som samtidig gis en frist til tilsvar. Når tilsvaret foreligger eller tilsvarsfristen er ute, oversendes saksdokumentene til lagmannsretten.

I den enkelte sak settes lagmannsretten med tre juridiske dommere. To meddommere skal tilkalles hvis noen av partene ønsker det. Videre kan retten tilkalle to meddommere hvis den av hensyn til sakens art anser det nødvendig. Forhandlingen og pådømmelsen skjer for øvrig stort sett etter de samme regler som for tingretten.

Den som er misfornøyd med lagmannsrettens dom, kan innen en ankefrist på normalt én måned anke til Høyesterett. Det gjelder ingen bestemt ankesum.

Når ankesakens dokumenter er kommet inn til Høyesterett, gjennomgås de først av Høyesteretts ankeutvalg. Dette utvalget består av tre høyesterettsdommere som oppnevnes skiftevis for et bestemt tidsrom. Utvalget avgjør om det skal gis samtykke til høyesterettsbehandling av anken. Slikt samtykke kan bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett. For å nekte samtykke må ankeutvalget være enstemmige.

Hvis samtykke gis, fortsetter saken til pådømmelse i Høyesterett. I den enkelte sak settes Høyesterett med fem dommere. Visse saker skal dog avgjøres av den samlede Høyesterett eller i storkammer med elleve dommere, jf. domstolloven § 5 tredje ledd.

En dom som er blitt endelig, kan i spesielle tilfeller angripes gjennom reglene om gjenåpning

Ovenfor er reglene om anke mot dommer behandlet. Avgjørelser som treffes under saksforberedelsen ved kjennelse eller beslutning, kan påankes etter særskilte regler. Tidligere var dette kalt kjæremål, mens lovens terminologi nå er anke over kjennelser eller beslutninger, se ellers kjæremål.

Se også tvangsfullbyrdelse.

Illustrasjon, se Norge (Rettsvesen).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.