Straffeprosess, reglene om rettergangsmåten i straffesaker. Finnes i lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981.

Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet. Prosessen er organisert med to parter. På den ene side står staten ved den offentlige påtalemyndighet og på den annen side tiltalte og hans forsvarer. Rettsforhandlingene er som hovedregel offentlige, muntlige, og bevisene føres umiddelbart for den dømmende rett.

Tiltalte har rett til på forhånd å gjøre seg kjent med påtalemyndighetens tiltalebeslutning og de bevis denne bygger på, slik at han kan tilrettelegge sitt forsvar og ta til gjenmæle (det kontradiktoriske prinsipp). Den anklagede skal ikke behøve å føre bevis for sin uskyld, men har rett til å gjøre dette. Selv om straffeprosessen bygger på anklageprinsippet, har domstolen i straffesaker, i motsetning til i vanlige sivile saker, en selvstendig plikt til å sørge for at saken blir så fullstendig opplyst som nødvendig.

Ved vurderingen av bevisene står retten fritt. Den skal treffe sin avgjørelse i skyldspørsmålet etter en samvittighetsfull prøvelse av det som er kommet frem under rettsforhandlingene. Råder det tvil med hensyn til bevisene under avgjørelsen av skyldspørsmålet (for eksempel om tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder eller om han har utvist tilstrekkelig med skyld), skal tvilen gå i tiltaltes favør. En rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse.

Tingretten er første instans ved behandlingen av straffesaker. Ved hovedforhandling settes retten ordinært med en juridisk dommer som formann og to legdommere (meddommere), som ved loddtrekning tas ut av de kommunale utvalg av meddommere. Disse tre (meddomsretten) avgjør i fellesskap både skyld- og straffespørsmålet. I saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, kan domstolens leder på visse vilkår bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere.

Dersom tiltalte eller påtalemyndigheten er misfornøyd med tingrettens dom i en straffesak, kan de begjære saken behandlet på ny av lagmannsretten. Den juridiske betegnelsen på en slik begjæring er anke. Hvis anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (fullstendig anke eller bevisanke), blir saken gjenstand for full ny behandling så langt den er påanket. Dersom tiltalte eller påtalemyndigheten er misfornøyd med andre sider av tingrettens dom, dvs. lovanvendelsen, saksbehandlingen eller straffutmålingen, vil en ny behandling av saken i lagmannsretten være begrenset til den del av dommen som er påanket (begrenset anke).

Ved behandlingen av fullstendige anker vil lagmannsretten normalt settes som stor meddomsrett, det vil si med to juridiske fagdommere og fem meddommere som sammen avgjør både skyldspørsmålet og straffutmålingen. Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte krever fem stemmer, hvorav minst en juridisk fagdommer. For øvrig treffes alle avgjørelser med alminnelig flertall.

Lagmannsretten settes som stor meddomsrett også ved behandling av anke over straffutmåling for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år. For andre begrensede anker vil saken bli behandlet uten deltagelse av meddommere, det vil si at saken vil bli avgjort av tre juridiske fagdommere.

Den særlige ordning med at skyldspørsmålet i alvorlige saker ble avgjort av jury, ble opphevet av Stortinget våren 2017.

En anke til lagmannsretten i saker med strafferamme under seks års fengsel, kan som hovedregel nektes fremmet dersom lagmannsrettens «silingsorgan» (tre juridiske dommere) enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Retten foretar sin realitetsprøving av den angrepne dom basert på sakens dokumenter. I praksis blir mer enn halvparten av ankene i straffesaker nektet fremmet. Behandling av anke i saker som ikke gjelder annen reaksjon enn bot eller inndragning, krever samtykke – som bare skal gis når det foreligger særlige grunner til ny behandling. Hvor strafferammen for det pådømte forhold er fengsel i mer enn seks år, har den siketde derimot alltid rett til ny behandling i lagmannsretten ved anke, mens en anke fra påtalemyndigheten bare kan nektes fremmet i særlige tilfelle.

Høyesterett er en ankedomstol som i den enkelte sak settes med fem dommere. En lagmannsrettsdom kan av partene påankes til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen under skyldspørsmålet, eller fordi man mener at straffen er uriktig utmålt. En begrenset anke over en tingrettsdom kan dog i unntakstilfelle bringes direkte til Høyesterett. Skyldspørsmålets faktiske side blir således endelig avgjort av lagmannsretten (i unntakstilfelle tingretten).

Anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg (tre høyesterettsdommere). Samtykke skal bare gis for saker av prinsipiell betydning og saker som det av andre grunner er særlig viktig å få prøvd for Høyesterett, for eksempel fordi saksgangen utfordrer menneskerettighetene.

I NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov er det fremmet et forslag til ny straffeprosesslov. Den er per juli 2017 på høring, og det forventes å komme et nytt forslag fra Justisdepartementet i løpet av 2018.

  • Andenæs, J.: Norsk straffeprosess, 3. utg., 2000, 2 b.
  • Bjerke, H.K. & E. Keiserud: Straffeprosessloven: lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker [...] med kommentarer, 3. utg., 2001, 2 b.
  • Haugen, F.: Strafferett: håndbok, 3. utg., 2004

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.