rettshistorie

Rettshistorie, den gren av rettsvitenskapen som utforsker rettens historiske utvikling. Man skjelner vanligvis mellom den såkalte ytre rettshistorie, som handler om de forskjellige rettssamfunn, rettskildene, rettsvitenskapen og rettsutviklingen generelt, og den indre rettshistorie, som omfatter innholdet av tidligere tiders rett, fremstillingen av de enkelte rettsinstitutter og rettsregler. I tilknytning til dette er det rettshistoriens oppgave å påvise sammenhengen mellom de forskjellige tidsavsnitts og rettsområders rettstanker, reglenes formål og sosiale funksjon ned gjennom tidene og de bånd som på dette område binder fortid og nåtid sammen.

Rettshistorie er først tatt opp til vitenskapelig behandling i nyere tid og ble i begynnelsen særlig dyrket i Tyskland, der fremtredende forskere, spesielt Konrad von Maurer og Karl von Amira, særskilt har behandlet nordisk rettshistorie.

Av norske jurister som har gjort en innsats på det rettshistoriske område, kan nevnes Fredrik Brandt, Ludvig M. B. Aubert, Torkel Aschehoug, Ebbe Hertzberg, Absalon Taranger og Knut Robberstad.