Rettshistorie, den gren av rettsvitenskapen og historievitenskapen som utforsker rettens historiske utvikling. Man skjelner vanligvis mellom den såkalte ytre rettshistorie, som handler om de forskjellige rettssamfunn, rettskildene, rettsvitenskapen og rettsutviklingen generelt, og den indre rettshistorie, som omfatter innholdet av tidligere tiders rett, fremstillingen av de enkelte rettsinstitutter og rettsregler. I tilknytning til dette er det rettshistoriens oppgave å påvise sammenhengen mellom de forskjellige tidsavsnitts og rettsområders rettstanker, reglenes formål og sosiale funksjon ned gjennom tidene og de bånd som på dette område binder fortid og nåtid sammen.

Rettshistorie er først tatt opp til vitenskapelig behandling i nyere tid og ble i begynnelsen særlig dyrket i Tyskland, der fremtredende forskere, spesielt Konrad von Maurer og Karl von Amira, særskilt har behandlet nordisk rettshistorie.

Av norske jurister som har gjort en innsats på det rettshistoriske område, kan nevnes Fredrik Brandt, Ludvig M. B. Aubert, Torkel Aschehoug, Ebbe Hertzberg, Absalon Taranger, Knut Robberstad og Jørn Øyrehagen Sunde.

Norske historikere som har arbeidet med rettshistorie inkluderer Jens Arup Seip, Gudmund Sandvik, Hilde Sandvik, Erling Sandmo og Rune Langeland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.