Anders Sandøe Ørsted

Ørsted ble i 1801 utnevnt til assessor i Hof- og Stadsretten og 1810 i den danske Højesteret. I 1813 gikk Ørsted over til administrative stillinger, fra 1825 som generalprokurør og dermed rådgiver for regjeringen i juridiske saker. I 1853 dannet han regjering, men måtte allerede året etter gå av etter en konflikt med kong Frederik 7. Han levde sine siste år tilbaketrukket.

Ørsted distanserte seg fra naturretten, og han fremhevet i stedet det praktiske formål med jussen og den nære sammenhengen med de økonomiske og sosiale strømninger i tiden. Derfor blir han regnet som grunnleggeren av en virkelig juridisk vitenskap i Danmark. Hans betydning for Norge var nesten like stor. Hans hovedverk er Eunomia (4 bind, 1815–1822), en samling juridiske og filosofiske avhandlinger, der særlig de strafferettslige avsnitt er av betydning. Ørsteds annet større verk er Haandbog over den danske og den norske Lovkyndighed (6 bind, 1822–1835).

Han var bror av fysikeren Hans Christian Ørsted (1777–1851).

• rettsvitenskap
• Danmarks historie

• Goos, C. m.fl.: Anders Sandøe Ørsteds Betydning for den danske og norske Retsvidenskabs Udvikling, 1885-1906, 3 b., Finn boken
• Tamm, Ditlev, red.: Anders Sandøe Ørsted, 1778-1978, 1980, isbn 87-574-2980-4, Finn boken