begrepsjurisprudens

Begrepsjurisprudens, en retning innen rettsvitenskapen som hovedsakelig var utbredt i siste halvdel av 1800-tallet, og som i stor grad bygde på romerretten, særlig Corpus juris civilis. Begrepsjurisprudens var en juridisk metode der man resonnerte seg fram til resultatet på grunnlag av juridiske begreper. Begrepene ble oppfattet som klart avgrensede uten direkte forankring i loven eller annen gjeldende rett, og uten at det ble utvist skjønn og tatt menneskelige og sosiale hensyn. Et eksempel var spørsmålet om barn født utenfor ekteskap kunne ha arverett. Dette spørsmålet ble gjort til et spørsmål om et slikt barn logisk sett kunne bli omfattet av begrepet «arving» siden det sto utenfor familien.

Faktaboks

uttale:
begrˈepsjurisprudˈens

Begrepsjurisprudens fører lett til spekulasjoner og sirkelslutninger, idet man forutsatte det som skulle påvises. De reelle argumenter som vel oftest lå bak, ble tilslørt, selv om resultatet i seg selv kunne forsvares. På grunn av disse svakhetene ved metoden kom begrepsjurisprudensen i miskreditt i senere rettsvitenskap.

Begrepsjurisprudensen oppsto i Tyskland og satte også sitt preg på rettsoppfatningene i andre tysktalende land (som Sveits og Østerrike) og i Norden. Blant andre Francis Hagerup arbeidet for en resepsjon av begrepsjurisprudensen i de nordiske landene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg