Oseanografiske instrumenter, instrumenter som benyttes til å måle egenskaper og forhold i sjøvannet. Målingene kan enten foretas direkte (in situ) eller ved at man med en vannhenter tar vannprøver, som siden analyseres. Den mest brukte vannhenter er Nansens vendevannhenter. Denne kan bringes til å lukke seg i det dyp man ønsker en prøve fra, idet den svinger seg rundt et festepunkt på den wiren den er opphengt i.

Det klassiske instrument for temperaturmåling i havet er vendetermometeret; dette festes på vannhenteren og vender med denne. Saltholdigheten av vannprøven bestemmes enten med titrering eller ved å måle prøvens elektriske ledningsevne i et salinometer. Nå brukes i stadig større utstrekning kontinuerlig registrerende instrumenter (CTD-sonder) til å måle temperatur og saltholdighet som funksjon av dypet. Temperaturen måles elektrisk, saltholdigheten ved å måle den elektriske ledningsevne, og signalene føres i kabel til registreringsutstyr på en oseanografisk stasjon.

Til bestemmelse av havstrømmers fart og retning brukes strømmålere av forskjellig konstruksjon. De fleste har en propell eller rotor som drives av strømmen, mens en fløy styrer instrumentet i strømmens retning. Et annet prinsipp er å følge gjenstander som driver med strømmen. Under overflaten kan man bruke et flytelegeme som kan holde seg svevende i et bestemt dyp, og hvis posisjon kan bestemmes ved at det utsender lydsignaler.

Optiske instrumenter kan ved hjelp av fotoceller måle det innfallende dagslys i forskjellig dyp i sjøen, eller de kan ved hjelp av kunstig lys måle gjennomskinneligheten i forskjellige vannmasser. Til måling av forhold vedrørende havets akustikk er det konstruert en rekke typer lydsendere, hydrofoner og lydhastighetsmålere. Lydhastighetsmålere brukes også direkte til å måle strømmens hastighet. Slike strømmålere kan bygge på prinsippet om at bølger endrer frekvens når de forplanter seg i vann som beveger seg i forhold til måleren (Doppler-forskyvning). Andre akustiske strømmålere bestemmer strømhastigheten ved å måle forskjellen i lydbølgenes hastighet når de forplanter seg med og mot strømmen.

Til kartlegging av havbunnen og lokalisering av gjenstander i sjøen brukes ekkolodd og sonar. Tidevannet kan registreres ved at bevegelsen av en flottør i vannskorpen overføres til en registrertrommel med urverk. Det kan også måles elektrisk, enten direkte eller gjennom en trykkmåler som legges på bunnen. Slike trykkmålere kan også registrere vanlige havbølger. Disse kan også måles ved vibratronen, som utnytter det prinsipp at svingetiden av en vibrerende streng avhenger av strekket i strengen. Et helt annet prinsipp for måling av havbølger går ut på å måle akselerasjonen av en flytende gjenstand (f.eks. et skip). Prøver av sedimentene på havbunnen kan man få ved å presse et sylindrisk rør ned i bunnen. Kullenbergs vakuumlodd kan ta sedimentpropper på opptil 20 m lengde.

Den oseanografiske observasjonsteknikk bruker i stadig økende grad selvregistrerende instrumenter. Disse festes på en wire som er forankret fra en bøye som kan ligge på overflaten eller under overflaten. Observasjonene overføres til film eller magnetbånd. Til dels kan de også overføres direkte ved radiosender montert på overflatebøyen.

Til biologiske undersøkelser brukes forskjellige slags håver, tråler og andre fangstredskaper, foruten bunnskraper av ulike slag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.