fluorescens- og fosforescensspektroskopi

Fluorescensspektroskopi og fosforescensspektroskopi er to ulike navn på en spektroskopisk analysemetode som brukes innen kjemisk analyse. Noen kjemiske stoffer utstråler lys når de blir bestrålt av lys, enten bare samtidig med at de blir bestrålt (fluorescens) eller også etter at de har blitt bestrålt (fosforescens). Det er dette utstrålte lyset som blir målt.

Faktaboks

Uttale: fluores'ensspektroskop'i, fosfores'ensspektroskop'i
Også kjent som: fluorescens- og fosforescensspektrometri

De fleste grunnstoffer og kjemiske forbindelser sender ikke ut lys når de blir bestrålt av lys, så metoden har begrensa bruk. Til gjengjeld er metoden utmerket for de ganske få stoffene som sender ut lys. Metoden er svært følsom og brukes både i frittstående analyseinstrumenter (disse kalles fluorometre og spektrofluorometre) og som HPLC-detektor. Metoden er mye benyttet innen biokjemi.

Prinsipp

Prøven bestråles fra ei lyskilde, og lyset som sendes gjennom prøven, måles i UV-spektroskopi. Det lyset som derimot sendes ut vinkelrett på lysstrålen vil skyldes fluorescens eller fosforescens, og det er dette lyset som måles i fluorescensspektroskopi og fosforescensspektroskopi.

Forskjellen mellom fluorescens og fosforescens (fellesbetegnelse: fotoluminiscens) er strålingens levetid. Fluorescens opphører straks bestrålingen slutter (varighet mellom 10^–7 og 10^–9 sekunder) mens fosforescens har lengre varighet (10^–4 til 10 sekunder eller mer). Dersom et stoff både gir fluorescens og fosforescens, vil sistnevnte stråling ha de lengste bølgelengdene.

Emisjonspekterene gir informasjon som kan identifisere et stoff, og måling av intensitet av strålingen benyttes for å bestemme stoffet kvantitativt. Metodene er meget følsomme for visse stoffer. Det er færre stoffer som gir fosforescens enn fluorescens, og det betyr at fosforescensspektrometriske metoder er enda mer spesifikke, men har et enda mindre anvendelsesområde.

Metoder

Atomfluorescensspektrometri benyttes til å detektere eller kvantifisere grunnstoffer.

Molekylær fluorescens- og fosforenscensspektroskopi benyttes for å bestemme uorganiske og organiske forbindelser. Metoden er basert på at noen stoffer emitterer stråling etter at de er bestrålt. Ved bestrålingen (ved gitte bølgelengder i synlig-UV område som stoffet kan absorbere) går noen av elektronene i atomenes ytterste skall over i mer energirike tilstander. Når elektronene går tilbake til grunntilstanden, sendes det ut stråling ved karakteristiske bølgelengder. Fordi tilbakegangen til grunntilstanden (relaksasjonen) ikke skjer direkte, men i flere trinn, vil strålingen som emitteres ha lengre bølgelengde (mindre energi) enn strålingen som stoffet først ble eksponert for. For eksempel vil mange stoffer emittere synlig lys etter bestråling med ultrafiolett lys.

Metoden brukes blant annet til bestemmelse av klorofyller, som har fluorescens, og til aminosyrer, som i seg selv ikke utstråler lys, men et fluorescerende molekyl festes til aminosyremolekylene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Spektroskopi

Einar Skarstad Egeland

Nord universitet